Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kjedelig, det er jeg overbevist om, og framføringa som en kan
vente av en som ikke kunne fordra å snakke til store
forsamlinger. Jeg klappa for det malet som talen uttrykte. Klappinga var
ikke noen hyllest til person, men til sak, en ed, for den saks skyld
et credo. Vi ga jamne blaffen i at vi ikke var tørre bak øra, vi
brydde oss ikke det døyt om at vi var få. Vi hadde stilt oss høye
mål, mål som vi trudde fullt og fast på. Derfor kunne jeg eller
hvem som helst av oss klappe for seg sjø! i en sånn sammenheng.
Det pekte, som Solstad ganske treffende sier.
Det er viktig å skjønne dette. Det er viktig å skjønne at den
norske ml-bevegelse ikke kan forklares uten å gripe dette
poenget. Hvorfor har folk lagt ned tusenvis på tusenvis av
arbeidstimer i sine mest aktive år for et lite parti uten sjanse til ære og
berømmelse? Hvorfor ga mange studenter opp studiene for å ta
seg jobber i industrien som ofte var dårlig betalt? De gjorde det
nettopp fordi de hadde stilt seg høyere mål, ikke for seg
personlig, men for menneskeheten, for en klasse som de ønska å tjene.
Kali det patetisk eller hva pokker. Men da har du i sä fall ikke
skjønt poenget. Da blir det ubegripelig hvorfor en tjueåring kan
stå i Universitetets Aula og holde en middelmådig tale som han
sjøl klapper for.
Suffespråk
Språk, Pä begynnelsen av 70-tallet het det «suffespråk», også
lenge etter at organisasjonen SUF hadde skifta navn til Rød
Ungdom. Det er også kalt «ml-språk». «Blindern-språk» eller
«Steigan-språk», Fremste kjennetegn: trykk på første stavelse,
revolusjon, proletar, og a-endinger, i parodiene heter det
«klasse kampa».
Sjølsagt har vi hang til språklige merkverdigheter, akkurat som
de fleste andre. I LO finnes det for eksempel et helt eget språk,
jeg trur de tærer det på Sørmarka på et hemmelig kurs for
talefeil. Hvorfor skulle ellers store deler av toppsjiktet i LO gå
omkring og si «orrgasjon», «Insjenativ» og «faggbevegelsen»
{alternativt; «fabbeveelsen»)? Jeg vil heller ikke påstå at språket mitt
er så røddig som det burde være. Som alle Oslo-folk er jeg
språk-forvirra. Men det er en gedigen bløff at jeg snakker et «påtatt
arbeiderspråk». Folk på Oslo østkant innbiller seg at de snakker
56
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
