Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ker på hårfrisyren sin. Sier W og V. Det eneste som mangler, er
at de oppsummerer det hele med å slå fast at ungdommen
nutildags er håpløs. For det er sørgelige gammalmannstanker de
forfekter, så gamle som de egyptiske gravkamre. Og helt typisk for
den mer forfalne og sjølvopptatte delen av «68-generasjonen».
Else Michelet har definert en «gubbe» som en som har tenkt de
tankene han har tenkt å tenke her i livet. Passer perfekt her.
Jeg har noe erfaring med dagens tenåringer, og de er langt
bedre enn sitt rykte. Det er ikke sant at de gir blaffen eller at de
tenker mindre djupt enn forrige generasjon. Jeg var på Larvik
gymnas og snakka om kommunismen som alternativ framtid.
«Det kommer 20 folk,» sa Unge Høyre-folka som arrangerte
møtet. Det kom 100, og de ville ikke gå igjen. Og de var gode
og reflekterte debattanter. Jeg skal vedde på at det kom aldri
flere for å diskutere kommunismen på Larvik gymnas i
gymnaslærer Pedersens glanstid. Og jeg har opplevd det samme mange
steder. 150 folk på Kongsberg gymnas for å høre noe så
spennende som «ideologi-debatt» en vakker vårdag i 1984. 60
gymnasiaster for å diskutere datarevolusjon og økologi på Ringve i
Trondheim. Jeg er sikker på at Wam og Vennerød innbiller seg
at de største ungdomsaksjonene fant sted i 70-åra eller kanskje
til og med i 1968: Men sannheten er at alt det vi gjorde den
gangen, biir småtteri mot Skoleaksjonen 82 som satte 800 000
mennesker i bevegelse. Er solidariteten død når skoleungdom
bruker 17. mai til å demonstrere mot rasismen? Men sånt legger
ikke navlebeskuende «68’ere» merke til, for dem var graset alltid
grønnere før, været bedre og ungdommen klokere.
Sjølsagt ser dagens ungdom annerledes ut enn vi gjorde. De
li ker annen slags musikk og har andre interesser. Men kutt ut
sytet om at de gir blaffen. Derimot er det sant at de er frustrerte
over det meste av det som kalles politikk. Nettopp derfor er de
på leit etter alternativer, ei annen framtid enn dagens
makthavere leder dem mot.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
