Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Formannen i ovnshusgruppa på Electric Furnace i Sauda, Kjell
Pettersen, var SFer på den tida. Det han forteller, er ganske
typisk for den reaksjonen mange SFere hadde:
«- Jeg begynte å lese detta Ungsosialisten. Fikk tilsendt det fra
gud veit hvor. Leste det og blei rett og slett forskrekka. Men på
samme tida virka det forferdelig friskt. Det skremte meg og
tiltalte meg. Jeg tok med meg Ungsosialisten på jobben og leste
høyt for folk i badet. Og folk de brøla og lo. Vi hadde det gøy.
Leste en og annen epistel, og det var noe av det verste de hadde
hørt. .
- Så kom splittelsen i 69. Da var jeg formann i Sauda SF. Sjøl
om jeg var uenig med ungdommen, så jeg jo at de var de mest
aktive i partiet og de som var noe å bygge på. Derfor støtta jeg
professor Gjessings opprop om enhet. Da gikk Gustavsen på
meg og spurte om jeg var stalinist.
- Til det svarte at jeg ikke visste hva jeg er. Men hvis du sier
at jeg er stalinist fordi jeg støtter enhet, så er jeg vel stalinist da.
Og etter det jeg veit om Stalin, så gjorde han da mye bra han,
sa jeg. Han var da leder av Sovjetunionen under krigen. Det gikk
jo bra. ’Javel,’ sa Gusse, ’så du er altså stalinist. »
Ei blanding av forskrekkelse og beundring, og en vilje til
diskusjon. Jeg trur dette var typisk. Derfor var Gustavsens oppførsel
nok ei gavepakke til oss. Han jagde folk over på vår side.
1 løpet av 1968 vant de revolusjonære ledelsen i en del SF-lag,
både i Oslo og andre steder i landet, og det tetna seg til i kampen
om landsmøtedelegatene.
SF-ledelsen svarte med to motstøt. Det ene var å begynne å
organisere en alternativ ungdomsorganisasjon, SFU, i
konkurranse med SUF. Det andre var en innpiskingskampanje som blei
kalt SF-aksjonen.
Argumentet for å organisere SFU var at SUF ikke lenger sto
på SFs program. Det var jo sant nok, men når et parti setter i
gang med å lage en ungdomsorganisasjon i konkurranse med sin
egen ungdomsorganisasjon, så er det sjølsagt ikke noe annet enn
ei krigserklæring. SFU blei ingen suksess heller. Fram til bruddet
var det bare spredte grupper, og overfor SUF betydde det at
organisasjonen blei kitta enda bedre sammen.
SF-aksjonen var et merkelig skuespill. SF-ledelsen satte i gang
en storstilt vervekampanje til SF med store annonser i dagspressa
90
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
