Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
klassens interesser. Denne svikten i forhold til arbeiderklassen
var en akilleshæl for motstanden. DNA hadde kontrollen med
LO-apparatet og kjørte knallhardt for å skape en
arbeider-kapi-tal-allianse mot intellektuelle og bønder. Hvis ikke
arbeiderklassens interesser hadde fått en brei plass i motstandsarbeidet, hvis
ikke spørsmålet om EEC og arbeidsplassene hadde vært tatt opp
på en skikkelig måte, så ville DNA ha lykkes i denne kampanjem
Det er her den såkalte «dyrtidslinja» kommer inn. AKMED så
kampen mot den økte utbyttinga og kampen mot EEC som to
sider av samme sak. I 1970 blei momsen innført i Norge som et
utvetydig tiltak for å tilpasse norsk økonomi til
EEC-medlem-skap. Dette førte til ei kraftig dyrtidsutvikling. Til sammen hadde
et par hundre tusen arbeidere aksjonert mot momsen. Det lå
derfor både saklig og mobiliseringsmessig ei voldsom kraft i å
kople sammen disse to kampene. AKMEDs linje var å vise hva
EF-medlemskap ville bety av forverringer for folks materielle og
sosiale situasjon. For sosialdemokratene var dette livsfarlig. Det
Ja til EF-aksjonen håpa på, var at Nei-sida skulle kjøre ensidig
på landbruk og fiske, slik at Ja-sida kunne lokke med trygge
arbeidsplasser og billige forbruksvarer. Dyrtidslinja var derfor ei
direkte utfordring til den hovedstrategien EF-tilhengerne hadde
lagt opp. De tapte også kampen på dette området, ikke minst
fordi dyktige folk både i AKMED og Folkebevegelsen etter
hvert la fram store mengder materiale som viste at
EF-medlemskap ville bety ei forverring av folks levevilkår. For eksempel
gjorde AKMEDs Torstein Hjellum (seinere fylkesrepresentant
for RV i Hordaland) en viktig studie av forholda for
industrisamfunn på Vestlandet i tilfelle EF-medlemskap. Den typen arbeid
slo beina under DNA-ledelsens forsøk på å innbille folk at det å
stå utafor EF, ville bety stengte fabrikkporter. I det stille overtok
Folkebevegelsen sentrale deler av dyrtidslinja. Men det er ikke
noe argument for at det var gæernt å opprette AKMED.
Nei til salg av Norge . . .
AKMED utvikla parolen «Nei til salg av Norge». Den likte
DNA-ledelsen dårlig. Parolen satte fingeren på det nasjonale
sviket de var i ferd med å begå. For et lite land som Norge ville
EF-medlemskap betydd at vesentlige deler av sjølråderetten ville
gått tapt eller blitt innskrenka. Dette har Danmark fått lære til
111
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
