Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
som hadde bedre etterretning enn bedriften. Før jeg hadde vært
der i tre dager visste Ole Kopreitan i Folkebevegelsen mot EEC
beskjed. Flan så det som sin spesielle oppgave å kartlegge hvor
maoistene tok veien, og han gjorde ikke noe dårlig arbeid på det
feltet.
Jobben min var ensformig nok. Å vikle transformatorer er
ikke det mest spennende en kan gjøre. En står med ett bein på
bakken og ett på en pedal, fører trådene med den ene handa og
styrer knippet med den andre. Du er pukka nødt til å fa
ryggplager, slitasjeskader og annen faenskap. Til å begynne med syntes
jeg at tempoet var for jævlig, jeg reiv meg til blods og fikk sår på
fingra. Likevel var jeg milevidt unna å klare akkorden. Det tok
tre uker. Så var det over. Siden trivdes jeg med jobben og hadde
små problemer med å tjene gode penger. Det viktigste var likevel
ikke jobben. Viktigste grunn til å trives i en slik jobb var folka.
Til å begynne med var skepsisen stor. Jeg (og de andre
kommunistene) blei sett på som fremmedelementer. I dag skjønner jeg
denne reaksjonen. Det var i bunn og grunn en klassereaksjon. Vi
kom utafra. Vi kom dit av helt uforståelige grunner, enda vi
hadde lettere om ikke nødvendigvis bedre betalt arbeid å sikte
mot. Vi brukte et språk, en politisk terminologi, som var
fremmed. Og vi angrep tillitsmenna deres. Ikke det at folk
nødvendigvis var så begeistra for tillitsmenna. De kunne ofte være reint
ut sagt forbanna på dem. Men det var deres tillitsmenn. De
hadde sjøl valgt dem til å representere seg mot bedriften. Et
angrep på de tillitsvalgte føltes som et angrep på dem sjøl. Dette
er en sunn reaksjon som jeg har all mulig sympati for. Derfor
skjønner jeg at folk reagerte på oss ei tid. På den andre sida
fantes det sosialdemokratiske tillitsmenn som visste å utnytte
denne reaksjonen til å drive klappjakt på kommunister.
Det tok tid å bryte ned skepsisen. Vi hadde vanskelig for å
omstille oss til det seige organisasjonstempoet i en
verkstedklubb. Vi var vant med det hektiske skole- og studentlivet, der
allmannamøter kunne innkalles på kort varsel og aksjoner settes
i verk raskt. Ethvert forsøkt på å overføre dette til bedriftene var
dømt til å mislykkes. Likevel var kameratskapet på jobben
sterkere enn skepsisen.
Det er en egen stemning, en egen stil på et sånt verksted, som
du ikke finner på et kontor eller en annen arbeidsplass. Folk kan
være ganske rå i kjeften det ene øyeblikket og de beste
kamerater av verden det neste. En god replikk spiller stor rolle. En
128
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
