Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
sånt. Det hadde vært mer dekkende å kalle han for eksempel «en
satt middelaldrende herremann som sitter på en stadig breiere
bak». I overført betydning, sjølsagt. Hvis vi legger skjellsordene
til side, hvis maoistene hadde formulert seg på en så utsøkt høflig
og presis måte som jeg antyder her, så må vi jo i dag si at de
hadde helt rett!
Nyland Verksted finnes ikke lenger. Det er nedlagt, og en
hjørnestein i Oslo Jern og Metall er ødelagt. Kunne dette vært
unngått? Kanskje det. Nylandsarbeiderne tok opp kampen til
slutt med streik og aksjoner. Men da sto de med ryggen mot
veggen. Det var en stolt og heroisk kamp, men den var dømt til
nederlag. Skulle de ha hatt noen sjanse, måtte kampen ha vært
reist på et tidspunkt da klubben hadde pressmidler, da den ennå
kunne ramme Fred. Olsen. Hadde klubben gjort som
kommunistene mente den burde ha gjort i 70-åra, er det en viss mulighet
for at den kunne seira. Men de som hadde størst innflytelse i
verkstedklubben på det tidspunktet, satt på sin breie bak og var
mer opptatt av å klå maoistene for deres noe uhøflige
formuleringer enn av å legge opp en langsiktig strategi for kampen mot
Fred. Olsen.
Med 18 000 medlemmer på det meste representerte Oslo Jern
og Metall en formidabel styrke. Og det er ingen tvil om at
avdeling 1 hadde fått støtte fra resten av fagbevegelsen i Oslo og
landet for øvrig dersom den hadde bedt om det.
Hva klarte så ledelsen for landets største fagforening å få ut av
denne situasjonen?
Avdelinga stilte seg tre store kampoppgaver, tre saker som
skulle være prøvesteiner i kampen for arbeidsplassene. Det var
Radionette. Det var Nyland. Og det var Jøtul. I alle tilfellene
blei det på et tidlig tidspunkt rasla med sabler og uttrykt
solidaritet. Jernarbeiderne i Oslo skulle bruke hele sin kampkraft og
hele sin organisatoriske styrke for å sikre jobbene til sine
medlemmer på disse bedriftene. I dag er alle tre bedriftene nedlagt,
og organisasjonen gjorde ikke mye for å hindre det. Dette er de
nakne fakta. Jernarbeiderne i Oslo bør etter hvert trekke de
nødvendige konklusjonene av ei slik utvikling.
132
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
