Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
holdning. Vi har et slags kulturprogram, som vel kan
sammenfattes i begrepet «Tjen Folket». 1 en 1. mai-demonstrasjon i Oslo
i 1970 gikk en av kunstnerne under parolen «Fantasien i folkets
tjeneste». Og dette er sjølsagt et sterkt kulturprogram, det er
provoserende, og det tvinger en til å ta stilling. Flvem skriver du
for? Hvem ønsker du å tjene? Ingen kunstner kunne sitte i
elfen-beinstårnet sitt og si at kunsten min er så hellig at jeg ikke
be-sudler den med verdslige ting. (De som sa sånt, skreiv gjerne
under på opprop for Ja-sida i EEC-kampen.) Forfatterne skreiv
om ferjereiser og norsk historie og masse annet fra norsk
steinrøys. Billedkunstnere lagde lyriske hyllester til norsk natur med
brodd mot tysk imperialisme. Det blei skrivi rock mot EEC og
spilt klassisk musikk mot EEC.
Forøvrig må det føyes til at ml-bevegelsen alltid har hatt ei
svært litterær kunstorientering. Billedkunstnere som i stor grad
har slutta opp om partiet, har med rette følt seg stemoderlig
behandla. Dersom en leser musikksidene i Klassekampen, kan
en få inntrykk av at ml-bevegelsen har et kulturprogram som sier
at jazz og rock er bra og alt annet er tvilsomt eller uinteressant.
Dette er ikke sant, men i et lite parti med små ressurser vil
enkeltpersoners smak ofte kunne spille en uforholdsmessig stor
rolle.
Og så kommer spørsmålet om hva som er å tjene folket i
kulturen. Er det program-kunst? Denne debatten har i grunnen
stranda. Jeg synes det er å tjene folket når Geir Henning Bråthen
spiller Janacek i en konsert mot Sovjets okkupasjon av
Tsjekkoslovakia. Og jeg synes at min svoger Håkon Austbø spiller
Chopin slik at en kan skjønne at komponisten var en polsk
revolusjonær. Men jeg har ikke noe patentsvar på hva det vil si at
kunsten tjener folket.
I den kinesiske kulturrevolusjonen lanserte Jiang Qing og
hennes Shanghai-bande et kulturprogram som vi aldri klarte å
svelge. Vi var til tider sterkt påvirka av kinesisk og albansk
sekterisme i kunsten, men da Jiang Qing påsto at det var
kontrare-volusjonært å spille Ibsen og at Beethoven var en borgerlig
reaksjonær, klarte vi ikke å følge med. Dette var ikke vårt
program.
Men det skal innrømmes at på midten av syttitallet eksisterte
det tendenser i retning av at partiet skulle være «øverste
kunstdommer». Det er slike oppfatninger Tron Øgrim tar et oppgjør
med i boka ‘Marxismen - vitenskap eller åpenbaringsreligion’.
144
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
