Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
rød tråd fra geriljaaksjonen i Jordan-dalen til helseteamet i
Tripoli. Det er en sammenhengende tradisjon av solidaritet og
prinsippfast støtte. Det er viktig å få dette fram, for de sliterne som
har gjort dette arbeidet, har aldri gjort det for å bli utropt som
helter, de har aldri gjort det for å vinne partipolitisk gevinst. En
står ikke ved operasjonsbordet i opptil 18 timer om gangen med
lommelykt som viktigste lyskilde og bomberegn rundt seg på alle
kanter for å vinne en partipolitisk gevinst. En står der fordi en
mener alvor med ordet solidaritet.
Ifølge enkelte folk er det nemlig slik at ml-bevegeisen i Norge
bare har vært ute etter å splitte Palestina-arbeidet og alt annet
frontarbeid. Vi har bare hatt snevre partisjåvinistiske baktanker
bak alt vi har gjort. Mens heltene med de bløte fingrene og de
spisse albuene har vært åh, så solidariske.
Det må være tillatt å nevne at da SUF som den første norske
organisasjonen i 1967 ga sin klare støtte til det palestinske folkets
kamp, var SUF totalt aleine i Norge. Men etter at langvarig
solidaritetsarbeid i kraftig motvind har gitt resultater, vil enkelte
folk gjerne høste æren og sole seg i sin egen fortreffelighet. Det
er historia om den lille høna om igjen. Ingen vil hjelpe henne
med å pløye, så, høste, male eller bake, men alle vil gjerne spise
det nybakte brødet.
Kibbutzniker
For mange av oss var veien til å støtte palestinernes kamp mot
Israel smertefull. Mange av mine beste venner har vært på
kibbutz i Israel, hadde venner der og var prega av det. I kibbutzene
hadde de møtt radikale jøder med øst-europeisk bakgrunn, folk
som ofte kunne være kritiske til ekspansjonslystne sionister i Tel
Aviv. Det kunne ofte være vanskelig å skille slike personlige
kontakter fra systemet. Men seksdagerskrigen i 1967 åpna
øynene på mange. Det å være med israelske soldater inn i
okkuperte arabiske byer og oppleve hvordan en livlig markedsplass
blei stille som et gravkammer da jeepen ankom, det var å
oppleve noe av okkupasjonens natur. Sjøl om radikale jøder forsikra
oss om at Israel aldri ville holde på de okkuperte områdene, så
hadde mistilliten ti! Israel slått rot. Vi var vokst opp med
fortellinger fra utryddelsesleirene i Tyskland, med Anne Franks
dagbok og redselsbilder fra jødeforfølgelsene på netthinna. Hvem
6. Pål Steigan 161
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
