Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
satte ytterligheten og står i midten av 1980-åra med en
maskinpark som var moderne tidlig på femtitallet. Det er i hvert fall
ingen farbar vei. Så Kinas reformatorer har noen poenger om ny
teknologi, om arbeidsproduktivitet, om at den enkelte må kunne
ha personlig utbytte av systemet, om å lære av andre land og så
videre. De har også en del sterke resultater å vise til. Veksten i
kinesisk industri og landbruk og i levestandard har vært helt
enestående de siste 7-8 åra. Problemet for meg er hvor lav
årvåkenheten er i det kinesiske samfunnet og det kinesiske partiet.
Hvis en som Lenin tar i bruk kapitalistiske virkemidler og er klar
over hva en gjør, så veit en i hvert fall hva en star overfor. Men
hvis en som i ganske mange artikler og taler fra Kina dekker til
disse problemene så godt det lar seg gjøre, så kan en risikere en
voldsom blåmandag.
Jo mer jeg lærer om Kina, jo mer veit jeg at jeg ikke veit. Jeg
har ingen alternativ utviklingsvei for Kinas tusen millioner
mennesker.
Etter besøket i Schenzhen hadde jeg en lengre samtale med
den kinesiske partisjefen. (Jeg trur at jeg er den eneste
nordmann som har møtt alle de tre partilederne Kina har hatt etter
1935.) Denne gangen var det ikke mye nerver med i spillet da vi
satte oss i det offisielle mottakelsesrommet i Zhong Nanhai,
sentralkomiteens høyborg i Beijing. Det var en målbevisst norsk
delegasjon som skulle ta opp en del av de tinga som lå oss på
hjertet, og som hadde helt bestemte ting å spørre lederen for
Kinas 40 millioner partimedlemmer om. På den kinesiske sida
var det en jovial og avslappa partileder Hu yao-bang, som lot
samtalen gå nesten en halv time over den oppsatte planen fordi
det var så mye å snakke om. Jeg markerte skarpt og tydelig vårt
syn på Sovjet som en aggressiv imperialistisk makt og
understreka faren for verdenskrig. Til det svarte Hu at et land som
okkuperer andre, ikke kan være sosialistisk. (Sant nok, men
hvorfor har da kinesiske talsmenn begynt å omtale Sovjet som
«objektivt sosialistisk» i 1985?)
Generalsekretær Hu skisserte en langtidsstrategi for Kina langt
inn mot midten av det neste århundret.
«Vi skal bygge sosialismen i to etapper. For det første skal vi
nå igjen tempoet i Vesten. For det andre skal vi gå forbi tempoet
i Vesten. Hvor lang tid trur du vi trenger på å nå dette målet?»
207
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
