Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
i gang en intensiv vervekampanje for Klassekampen. Innsatsen
var helt overveldende.
Likevel var det ikke slutt på skjæra i sjøen. For ikke før hadde
det lykkes oss å berge Klassekampen økonomisk, så oppsto det
ei politisk retning i partiet som mente at hele konsentrasjonen
om avis og sentral propaganda var feilslått. Det eneste virkelig
revolusjonære var å drive lokalt arbeid, i motsetning til det å ha
fastlønna tillitsfolk, avis, valgkamp osv. Dessuten var det ei
sikkerhetsmessig belastning for partiet å satse så mye på avis.
Mange folk blei offentlige. Sant nok. Men hva hjelper det å være
såkalt hemmelig eller borettslagsaktivist hvis vi ikke vinner nye
folk for sosialismen og kommunismen? Hva er det som er så
rrrrevolusjonært ved det å trekke seg unna den politiske kampen,
ved å drukne i borettslagenes velferdsutvalg, uten perspektiver
ut over dagen i dag? Som linje for en politisk bevegelse var dette
ikke noe mindre enn et forslag til likvidasjon.
Hadde denne politiske retninga fått vilja si, ville partiet uten
tvil gått i oppløsning. Hele den kapitalen på mange, mange
millioner som var samla inn fra høyst vanlige mennesker med ganske
vanlige lave lønninger, ville gått tapt. Og det ville tatt ti år eller
mer før det eventuelt igjen ville oppstå noen muligheter til å
skrape sammen penger til ei ukeavis, for ikke å snakke om
dagsavis. Falt Klassekampen, ville den dratt med seg det meste av
partiets øvrige virksomhet i dragsuget. Det realistiske resultatet
hadde vært en fullstendig politisk splittelse, ikke slik som et eple
som skjæres i to eller en appelsin som deles i båter, men mer lik
noe som eksploderer, slik at det bare blir partikler igjen. Det var
en av de mulige utviklingsveiene for AKP høsten 1979. Dette var
heldigvis ikke offentlig kjent. På den tida da den borgerlige
pressa begynte å skrive om krisa i AKP, var den akutte fasen
allerede over. Men høsten 1979-vinteren 1980 fantes det en reell
mulighet for en eksplosjon. Særlig fordi det fantes politisk støtte
for ei slik linje i partiets største distrikt, Oslo-distriktet. Jeg kan
si det nå at et halvt års tid var situasjonen så kritisk at den
stillinga som et lite antall folk tok, var avgjørende.
Det som gjorde at båten bar til slutt, var at to ulike retninger
i partiet fant fram til et midlertidig fellesskap. Det var de folka
som mente at løsninga på partiets problemer var å gjenopprette
alt slik vi hadde gjort det på midten av 70-tallet på den ene sida,
og de som mente at partiet måtte gjøre opp med en god del
dogmatisme uten samtidig å gi avkall på sitt kommunistiske
226
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
