Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
grunnlag på den andre sida. Etter hvert blei opposisjonen mot
partiledelsen mer og mer prega av folk som så etter en vei ut av
partiet, folk som i likhet med Werner Ludal hadde slutta å tru på
kommunismen. Dette fikk vi demonstrert helt tydelig da noen av
dem etterpå gikk ut i pressa med voldsomme oppgjør, ikke bare
med AKP og partiets ledelse, men med alt som har med
kommunismen å gjøre. Noen av disse folka var folk vi bare hadde
hatt «til låns». Om noen år vil de sitte i lune, godt betalte
stillinger og se på tida i ml-bevegelsen som ei ungdomssynd, et lite
sidesprang på veien til en trygg borgerlig karriere.
De to strømningene som gikk sammen om å avvise det åpne
angrepet på hele partiets grunnlag, måtte før eller seinere ryke
uklar. Inntil videre feide vi en del uoverensstemmelser under
teppet og bestemte oss for å ta disse tinga over langen. Det
dreide seg om slike ting som modellen for et sosialistisk Norge og
oppsummeringa av erfaringene fra den kommunistiske
bevegelsens historie. Da disse tinga kom opp til brei og demokratisk
diskusjon foran partiets 4. landsmøte i 1984, meldte ei lita gruppe
seg ut av partiet og erklærte at AKP var blitt et borgerlig og
revisjonistisk parti. Men det store flertallet av partimedlemmene
var godt fornøyd med de vedtaka som blei fatta.
Betong i øra?
Jeg har blitt oppfatta som en stabeis i samband med den krisa
AKP var inne i fra 1979, lite lydhør for kritikk, lite villig til å
diskutere nye synspunkter. Kanskje det. Jeg skal prøve å
forklare åssen jeg tenkte på den tida.
Vi hadde en situasjon der partiledelsen i AKP, og jeg sjøl,
hadde gjort en god del feil, hvor altså behovet for diskusjon og
kritikk var stort. Samtidig hadde vi ei tid der gamle sannheter falt
som aks for Ijåen. Folk som hadde vært våre mest beinharde
stalinister på ytterste venstre fløy dukka plutselig opp på høyre
fløy med de mest liberale slagord på leppene. Vi hadde for
eksempel en kar som i frontsammenheng hadde stått på offentlige
møter og ropt: «heng, heng, heng Samrin!» {Dette var møter som
protesterte mot den vietnamesiske invasjonen i Kampuchea og
mot den kampucheanske quislingen Heng Samrin.) Han
gjennomgikk ei rask forvandling og gjenoppsto som en skarp kritiker
av stalinismens grusomheter. Vi hadde folk som var berykta for
227
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
