Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
kommandering og eksersering med folk i det indre partilivet,
som plutselig framsto med palmeblader i henda som
demokratiets forsvarere mot den grumme partiledelsen.
Jeg syntes dette gikk litt vel fort og tenkte: «rolig i svinga nå,
ta en ting ad gangen». Riktignok var det nødvendig med kritikk,
og riktignok var det nødvendig å tenke gjennom på nytt en del
av det som var gjort i kommunismens historie. Ikke alt var reint
som snø. Men skulle vi miste huet av den grunn? Skulle vi få laus
mage i rein panikk over å ha sett noen feil?
I brottsjøer av omvurderinger syntes jeg det var riktig å prøve
å holde fast ved en del grunnleggende ting, for på tross av feil har
grunntrekka i marxismen-leninismen vist seg levedyktige og
holdbare.
I det amerikanske ml-partiet valgte ledelsen å «stå av», som vi
sier på sykkelspråket. Den hadde sikkert gjort feil, og da den blei
utsatt for kritikk, valgte den å trekke seg. Enden på visa var at det
lille amerikanske partiet gikk totalt i oppløsning. Det kanadiske
ml-partiet Workers’ Communist Party(m-l) var et parti med en
viss innflytelse i den fransktalende arbeiderklassen i Quebec. Det
var ikke noe «postboks-parti», men et parti med en god del folk
og en god del utmerka arbeid. Da krisa først kom, eksploderte
partiet som en ballong. Alle gamle prinsipper blei kasta over
bord. Det blei avvikla en kongress der taleretten var «kvotert».
Dersom du var engelsktalende, intellektuell og dessuten mann,
hadde du små sjanser til å få ordet i det hele tatt. Da kongressen
var over, fantes det ikke lenger noe m!-parti i Canada. Alt tyder
på at agenter for etterretningstjenesten hadde utnytta den
generelle forvirringa til å så ytterligere splittelse.
Kjønnsmotsetnin-ger, nasjonale motsetninger, gruppemotsetninger og politisk
usikkerhet blei utnytta til det ytterste. Tilbake sto en rykende
ruin av noe som en gang hadde vært et ganske lovende
marxistleninistisk parti.
Jeg frykta for at det kunne bli utløst ei lavine i AKP ved
inngangen til 1980-åra. Det jeg gjorde, blei gjort i et forsøk på
å avverge en sånn situasjon. Kanskje var dette ei feilvurdering,
men jeg trur ikke det. Etter det jeg har sett i andre land de siste
fem åra, kan jeg ikke se at AKP alt i alt kom dårlig ut av det.
I tida som kommer vi! AKP bli stilt på den virkelige prøven;
klarer partiet å utvikle en konkret analyse av de utfordringene vi
står overfor i 80- og 90-åra og klarer det å streke opp en
sosialistisk strategi for å møte disse utfordringene? Vi kom et stykke
228
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
