Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
beidet i samfunnet gjøres av stadig færre mennesker. Men hva
slags løsning er dette? Det danske samfunnet ser ikke ut som om
det klarer å leve særlig godt med en brøkdel av dette antallet
trygda. Alt nå har danske ungdommer som prøver å leve på
minstetrygd, gjennomført det de kalte sultaksjoner.
I den nevnte rapporten til Romaklubben om
«Mikroelektronikk og samfunnet» antyder Adam Schaff en liknende strategi:
«Samfunnet vil måtte ta over ansvaret for å dekke de
materielle behovene til samfunnsmedlemmene, nettopp på grunn av
den strukturelle arbeidsløsheten. Ellers vil ikke samfunnet kunne
overleve. Men dette betyr at en arbeidsløs person, i motsetning
til nå, vil få alle sine materielle behov dekka og ikke vil lide
materielt på grunn av arbeidsløsheten. Det eneste som vil mangle
er arbeid.»
Dette er vel og bra. Problemet er bare at hvis samfunnet skal
sikre en slik trygg materiell tilværelse til titalls eller kanskje
hundretalls millioner av arbeidsløse, uavhengig av arbeid, så er det
direkte i strid med sjølve drivkrafta i det kapitalistiske
samfunnet. Vi ser jo hvor «trygt» mange mennesker i de
høyteknologiske samfunna har det i dag. Det kom nettopp melding om at
barn dør av sult i USA, samtidig som det sto i Business Week at
USAs rikeste direktør hadde ei årslønn i 1984 på 22,8 millioner
dollar. Haken ved forslaget til Schaff er at det forutsetter ei
ganske vesentlig endring, nemlig opphevinga av profitten som
den sentrale drivkrafta i samfunnet, altså oppheving av
kapitalismen.
For det er det vi snakker om. Alle disse reformforslaga er bare
lagd for å prøve å lappe igjen den stadig djupere kløfta mellom
det teknologiske grunnlaget for samfunnet på den ene sida og det
økonomiske systemet på den andre. I stedet for sånt lappverk,
som dessuten aldri går i hop, burde spørsmålet stilles omvendt:
1 stedet for å fortsette dette lappverket, er det ikke på tide å
skape et økonomisk system som er i samsvar med den nye
teknologien som drar maksimal fordel av ny teknologi og som ikke
trenger denne typen lappverk?
Det er her sosialismen, eller rettere: kommunismen, kommer
inn i bildet. Ikke den sosialismen vi kjenner fra underutvikla
land, men så å si en gjenfødt kommunisme. Marx beviste at
kapitalismens egne drivkrefter ville undergrave kapitalismens
10. Pål Stcigan 265
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
