Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Så enkelt og brutalt kan det sies. Og så enkelt og brutalt er det.
Du må ikke tru at folk i den tredje verden dør av sult fordi det
ikke finnes mat. Det produseres mer enn nok mat til å mette alle
munner på jorda, og det er regna ut at Afrika, sjøl med primitive
metoder, kunne produsere nesten 3 ganger så mye mat som i dag.
(FAO) Men mat er big business. For noen år tilbake fant det
amerikanske kombyrået ut at kornprisen var på vei nedover. For
å holde kornprisen oppe på et profitabelt nivå blei det vedtatt å
redusere den amerikanske kornproduksjonen med 9 millioner
tonn i året. Amerikanske bønder fikk penger av staten for å la
jorda ligge brakk! (12 milliarder dollar i 1983 ifølge US News and
World Report) 9 millioner tonn er en halv kilo pr. menneske pr.
dag til 50 millioner mennesker i et helt år. Dette hadde vært nok
til alle de millionene som dør av sult og underernæring hvert
eneste år. Men de har jo ingen kjøpekraft. Amerikanske
kornprodusenter driver ikke kornproduksjon for å gi bort korn til folk
som sulter, men for å tjene penger. Den som ikke har kjøpekraft,
skal heller ikke ete. Slik er logikken i systemet. De 65 millionene
katter og hunder i amerikanske husholdninger har større
kjøpekraft enn de fattige landarbeiderne i den tredje verden. Titalls
millioner ofre for sultedøden hvert år er ingen naturkatastrofe.
Det er den prisen menneskeheten betaler for gleden over å ha et
kapitalistisk system.
Ettersom kapitalismen har trengt inn i land som tidligere
bygde på naturalhusholdning, har hele produksjonen blitt
forandra. I 1960-åra var Senegal sjølforsynt med korn og en
korneksportør. Men landet blei tvunget av markedslovene og lokka av
smarte forretningsfolk til å satse på «cash-crops», nemlig
peanøtter. (Begrepet «cash-crops» brukes om ulike jordbruksprodukter
som først og fremst produseres for å få inntekter på markedet,
slik som kakao, kaffe, bomull, peanøtter.) I dag tar
peanøttpro-duksjonen mer enn halvparten av den dyrkbare jorda i landet,
men samtidig har prisen på peanøtter falt, slik at inntektene av
eksporten ikke på noen måte rekker til å betale for import av
nødvendige industrivarer. Senegal klarer ikke lenger å fø sin
egen befolkning på den jorda som er igjen etter at
peanøttpro-duksjonen har tatt den beste jorda. Et typisk land i det
sult-ramma Sahel-beltet. På Filippinene opptar «cash-crops» 55 % av
jorda, på Mauritius 80 %. (Susan George 1976) I Sahel-området
økte eksporten av ris, bomull og peanøtter under sultkatastrofen
i 1973-74. Markedsøkonomien tvinger u-landa til å satse på pro-
272
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
