Note: This work was first published in 1985, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
ernært, nå er tallet 800 millioner. Den gangen kontrollerte de 200
rikeste familiene i verden 19 % av verdens bruttoprodukt, i dag
er tallet 28,5 %. (Le Monde Diplomatique) Problemene er de
samme, bare enda mer akutte. Den gangen fantes det tross alt
en økonomisk vekst i den tredje verden midt oppe i all
elendigheta. Nå finnes det ikke noen vekst en gang, og elendigheta er
bare blitt verre. Ingen av de grunnleggende problemene som
skapte sultkatastrofene på 70-tallet, er endra. Håpet om en «ny
økonomisk verdensorden» er knust av industrilandas nådeløse
kamp om konkurranseevnen.
Forslag om «visse forbedringer» i handelsbetingelsene, en viss
sletting av u-landas gjeld og «dristig økning av u-hjelpsinnsatsen»
er like effektiv som å pisse på en brann i et oljeraffineri.
Fire femtedeler av menneskeheten har ingenting å hente fra det
økonomiske systemet i verden. Etter 25 år med utviklingshjelp,
20 år med «grønn revolusjon» og 10 år med «nye industrialiserte
land» (NIC) er dette ingen dristig konklusjon å komme med. Det
er den eneste mulige. Skal det bli noen grunnleggende endring,
må hele det økonomiske maktforholdet i verden rives opp med
rota. Det bytteforholdet som gjør u-landa til slaver under
finans-fyrster, agrobusiness og multinasjonale selskaper, må knuses. De
som tjener på systemet i dag. vil aldri finne seg i reformer som
vil være i nærheten av å rokke ved makta deres og profittene
deres. Den tredje verden trenger en revolusjon som feier den
imperialistiske utplyndringa til side og gir dem frihet til å utvikle
seg sjøl. Og den tredje verden kommer til å gjennomføre en slik
revolusjon. Hvis vi innbiller oss at fire femtedeler av
menneskeheten i evig tid vil finne seg i et økonomisk system de ikke har
den minste fordel av, så har vi enda mindre vett enn Ludvig den
15. av Frankrike. Han skjønte da i det minste at «etter oss
kommer syndfloden», sjøl om han ville fortsette festen helt til siste
slutt. Men norske politikere skjønner ikke det engang.
Med unntak av det «ekstremistiske» AKP og en del hederlige
sjeler rundt omkring som roper seg hesé for døve ører, har
flertallet av politikerne ikke skjønt dette.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
