Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Som modell er dette fortsatt besnærende, og kanskje ligger
framtida et sted langs disse linjene.
Problemet er bare at jo mer en går inn på å studere
virkeligheten, vekk fra parolene, festtalene og de gode intensjonene,
og over til den grå hverdagen, så falmer disse vyene. Det ser
ut til at virkeligheten ble ganske annerledes.
Som nylig innvotert medlem i FN deltok Kina på
Miljø-vernkonferansen i Stockholm i 1972. Den kinesiske
delegasjonens standpunkter er karakteristiske for begynnelsen av
syttitallet. De har en skarp og ganske riktig kritikk av den
miljøkrisa som er skapt av de imperialistiske landa:
«Vi anser at den sosiale hovedårsaken til (miljøkrisa).. .
ligger i at etter hvert som kapitalismen har utviklet seg
til imperialisme, har de kapitalistiske monopolgruppene
i sin jakt på superprofitter innført et alvorlig
produk-sjonsanarki og kvitter seg etter eget forgodtbefinnende
og uten å bry seg om hvordan det går med folket, med
skadelige stoffer, som forgifter og forurenser
omgivelsene.»70
Men om den kinesiske kritikken var riktig, så var den
svært grunn. Det var deler av den grønne bevegelsen i Vesten
og ikke kineserne som la fram den virkelig sviende, konkrete
dokumentasjonen på at det faktisk var slik. I sitt syn på hva
som burde og kunne gjøres for å løse miljøproblemene, la
Kina fram en del ganske riktige prinsipper. De gikk inn for
streng planlegging, gjenbruk av spillmaterialer, mangesidig
utnytting, omdanning av søppel til ressurser, skogplanting
osv. Men delegasjonen ga en rosenrød framstilling av hvor
langt dette arbeidet var kommet i Kina.71
På to punkter var det kinesiske standpunktet ganske
umodent og nokså blåøyd. For det første bagatelliserte Kina den
gangen de miljømessige problemene knytta til
befolkningsøkning. (Det samme gjorde vestlige maoister på den tida.) I
en slags polemikk mot nymalthusianerne ble det gitt meget 99
99
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
