Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
da er det mulig å gjøre menneskene til hele mennesker og bli
ansvarlig overfor produksjonsprosessen.
Hvordan skulle et fremmedgjort menneske være i stand til
å ta ansvar for helheten? Hun har allikevel ingen mulighet til
å påvirke helheten. Folk jobber med miljøgifter som de veit
at de far kreft av og som de veit er skadelige for naturen, men
de gjør det likevel fordi de er lønnsslaver som bare må gjøre
det de kan få lønn for å gjøre. Sa djupt ligger røttene til
pro-blemet, og før en rykker opp dem er det også umulig å få til
ei grunnleggende vending. Hvis vi vil ansvarliggjøre
menneskene, må vi med andre ord oppheve lønnsslaveriet.
FABRIKKEIERENS SØNN OG
ARBEIDERKLASSENS MILJØ
Friedrich Engels biir ofte framstilt som Marx1 mr. Hyde,
som en vulgærmaterialist som forvrengte Marx’ teorier før
Marx var kald i grava. Dette er svært urettferdig. Noen av de
klareste økologiske kritikkene som finnes i den gamle,
klassiske marxismen, finnes nettopp hos Engels. Han var opptatt
av dette allerede som ung, da han som 24-åring skreiv den
svære studien om «Forholda for arbeiderklassen i England».
Denne sønnen av en bomullsfabrikant opplevde
industrialiseringa på nært hold, og reagerte på holdningene i sitt eget
overklassemiljø. Han bestemte seg derfor for å gi ei beretning
om de virkelige leveforholda til engelske arbeidere. Ved siden
av å være en rapport i nesten Dickensk format om
undertrykking, krenkelser og grusomhet, var den også en
avslørende studie av det groteske arbeidsmiljøet som fantes i og
omkring de engelske fabrikkene.
«I dalbunnen flyter, eller bedre, siger elva Irk, ei smal,
kullsvart, illeluktende elv, full av skrot og søppel, som
158
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
