Note: This work was first published in 1990, less than 70 years ago. Pål Steigan is still alive, as far as we know. Therefore, this work is protected by copyright, restricting your legal rights to reproduce it. However, you are welcome to view it on screen, as you do now. Read more about copyright.
Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
brukspresset, som både tyner natur og mennesker, må
menneskene frigjøres fra utbyttinga.
Vi er ikke bare økonomiske lønnsslaver. Vi er også
åndelige lønnsslaver. På tross av at lønnsarbeidet bare har
beherska økonomien i Norge i drøyt tre generasjoner, har vi
vanskelig for å tenke oss at økonomien kan organiseres på en
annen måte.
Kvinnebevegelsen har påvist at det gratis omsorgsarbeidet
kvinnene gjør tilsvarer omfanget av det lønna arbeidet.
Dette viser at lønnsarbeid ikke engang i dag er enerådende.
Fordi dette arbeidet skjer innafor en pengeøkonomi, fordi
det er et privat ansvar og ofte et dobbelt eller trippelarbeid,
får det karakteren av ekstrem utbytting. Samfunnet baserer
seg på at en del av samfunnsmedlemmene (kvinnene) gjør
helt nødvendig arbeid for samfunnet uten vederlag. Å gjøre
alt dette arbeidet til lønnsarbeid er en umulighet. Innafor en
pengeøkonomi blir derfor kvinnene stående i en umulig
posisjon. De vil kvitte seg med en urett, men veit samtidig
at full økonomisk godtgjøring for dette arbeidet aldri vil bli
mulig. Konflikten lar seg ikke løse innafor et system som er
basert på lønnsarbeid. Den klassiske lønnsarbeidermodellen
ville vært å opprette en statlig eller kommunal institusjon
som tok seg av oppgaven, aldershjem i stedet for kårytelser,
barnehage i stedet for barnepass hjemme. Å overføre alt
gratisarbeidet til slike institusjoner ville ikke bare være
umulig, det ville også være svært lite ønskelig. Vi veit alt nå at den
omsorgen institusjonene kan gi, er svært begrensa. En
ytterligere sektorisering av omsorgsarbeidet ville bli nokså ille.
Løsninga ville antakelig være å integrere omsorgsarbeidet
i den måten samfunnet ellers er bygd opp på. Altså kollektive
løsninger, men fortrinnsvis ikke som separate institusjoner.
Det er noe abnormt i at konkurransesamfunnet skiller ut
stadig flere mennesker som uproduktive, som passive
omsorgsmottakere. Gamle mennesker kan godt klare seg
211
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
