- Project Runeberg -  Det svake kjøn /
224

(1924) [MARC] [MARC] Author: Nini Roll Anker
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

224

nes, det skal du ikke nævne —» han kysset hende
paa skulderen og paa brystet, og det blev ikke talt
mer mellem dem. —

Da han var gaat, drev hun litt i stuen, hvor
natte-skumringen laa over de tomme væggene og
skrivebordet, som saa rart og fattig ut nu de var borte alle de
smaa tingene hun hadde gaat og tørket støv av i tolv
aar. Naar de var reist, skulde de komme fra
auktions-lokalet og hente møblene. Vargen ønsket ikke hun
skulde ta andet med sig end pianofortet og sybordet.
Hun lot haanden gli langs stolryggene, lot fingrene
følge bladene paa den utskaarne mahognyrosen ... Og
langsomt blev blodet stille i hende.

Inde i soveværelset tændte hun lys, fandt frem
skrivesaker, satte sig ved bordet og skrev til ham. Han
skulde vite alting om hende. Han var det eneste og
første menneske hun kunde betro hver ting i sit liv,

alle tankene sine, tvilene og alt som var hændt–

— Med hodet paa skakke, lutet over bordet skrev hun
time paa time til fire av de hvite brevarkene var fyldt
med smaa tætte bokstaver. Det gik ikke fort, hun
hadde vanskelig for at finde uttrykket. Men da hun var
færdig og heldte sig tilbake mot stolryggen, hadde hun
fortalt ham om barndommen sin, om faren og om
moren — om venskapet til Fanny, om
vækkelsesperio-den — om Kalganof og om Ringby og om de sidste
vonde, tomme aarene. Og tilslut hadde hun faat sagt
at hun elsket ham — ikke fra idag eller igaar, men fra
den ene dagen for mange aar siden . . . «Jeg har
aldrig glemt stemmen din og ikke det du sa — og da
jeg møtte dig igjen, visste jeg at du er den eneste jeg
kan elske, og at det er dig gud har bestemt mig for.»

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 22:54:10 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/svakekjon/0236.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free