Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
A RPER——
Justs mor . . .
Hun kom til oss en kveld i januar, for første
gang. Hun kunde så vanskelig reise bort, avhengig
som han var av henne, den lamme. Hun hadde
fått en slektning til å være hos ham, — men straks
hun så Just og mig, sa hun ut av kupévinduet:
Jeg har slik uro på mig for far — jeg kan visst
ikke stanse lenger enn til imorgen, barn.
Jeg gikk i den tredje måneden da. Jeg undret
om hun vilde se det på mig — ennå hadde vi ikke
fortalt det til noen. Det var min skyld; det var
den gamle frykten min for å røbe noe, for å
miste det.
Vi sa det til henne da vi hadde spist og hun
satt i den store stolen med strikketøiet sitt. Aldri
har jeg sett et ansikt bli så forklaret av glede. De
milde øinene gikk fra Just til mig. Hun bad Gud
velsigne oss og det. Hun smilte brydd og fortalte,
de hadde treget på å høre nytt, hun og far. Og
hun gråt litt og 1o litt og sa: Nei, nå skal han bli
tilfreds .der han sitter.
Tre døgn fikk vi henne til å bli hos oss. Hun
- gikk nødig ut — hun var dårlig til bens og sparte
på skrittene, satt i stuen og strikket, satt ute på
kjøkkenet hos mig, mens jeg stelte maten. Og jeg
blev kjent med henne på en inderligere måte enn
før, vi hadde fått noe felles, kanskje det eneste
kvinner kan ha helt felles.
34
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
