Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
le — så rar var han, så ulik sig — han lignet en
skamfull gutt.
Mamma var kommet. Hver dag i besøktiden
satt hun hos mig. Maya og fru Andersen så meget
på henne fra sengene sine. Nudelig, sa Maya hver
dag når vi blev alene igjen — gud hvor nudelig hun
er, den moder din. Å, det skjønne hår. — Jeg sa
mamma farvet håret, men at det hadde vært sånn,
og vakrere også, før det blev grått.
Ja, mamma var pen, pen hele veien — hodet
og hendene, den elegante skikkelsen, de små føttene.
De blå, urolige øinene hennes hadde ennå glans,
kinnene fikk en fin rødme, når hun snakket om
guttene «våre». Noe var gått i opfyllelse for henne,
en gammel skuffelse var sonet, «vi» hadde fått
sønner. Hun var kjærlig mot mig, klappet mig,
strøk hånden min. Og med den forte, klingre røsten
snakket hun om alt som nå kunde hende: guttene
skulde trives, bli høie og kraftige som far —
offiserer kanskje, med utmerkelsestegn på brystet
i hvert fall. De skulde sørge for at slekten ikke gikk
i glemme, den ene av dem skulde ta vårt familie-
navn — jeg kunde få flere, Just måtte ha råd til å
ofre litt for sønnens berømte morfar. Den mørke
lignet dessuten alt på ham . . . .
Og hun gikk fra seng til seng, hun så på Mayas
deilige gutt og på skomakerfruens lille pike, hun
jevnførte dem med «våre», som hadde de peneste
52
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
