Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
om det han sa . . . Vi hadde hvert vårt livssyn,
Just og jeg, men de gled side om side i mange år —
og skubbet de litt bort i hverandre, var det ikke
til skade for noen av oss, syntes jeg. I alle fall
ikke for Just, mente jeg — hans var så enkelt og
sterkt, muret op med sten ved sten fra grunnen —
som huset vårt, som fabrikken han arbeidet for, —
som samfundet han tjente og religionen han be-
kjente sig til. Mitt eget, hvad var det? Jeg hadde
aldri måttet gjøre rede for det . . .
Så liten en ting — så stor en bølge. Og enda
ikke stor nok til å velte mig, vekke mig, gjøre
mig seende. ’
Ja, så liten en ting. De hadde fylt ti år, tvillin-
gene. Til dagen hadde de fått David Copperfield
fra mamma. Utgaven med illustrasjonene av
Browne — boken og billedene jeg elsket høiest av
alle den gangen jeg var på deres alder. Før barna
la sig om kvelden leste jeg høit for dem, ett kapitel
hver kveld.
Det var en regnværssøndag. Boken lå på stue-
bordet. Guttene drog Just med sig for å vise frem
et billede før de startet på turen sin, vi var ikke
kommet lenger enn dit. Det var billedet med
Pegottys stue, og stuen var inne i en båt, forklarte
de. Just innrømmet at det så slik ut, spanter og
bjelke i taket. Hvad forestillinger forbandt Otto
og Hans med denne tegningen, spurte han — en
båt på sjøen hadde de aldri sett. Hans svarte:
64
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
