Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Dreide av og til den stutte barten opover med
nervøst, fort håndlag; men røsten hans var vennlig,
enten han snakket til oss eller barna. Da det blev
en liten pause, spurte han Uno om han noengang
hadde satt op drager? — Nei, Uno hadde aldri
befattet sig med drager. — Just fortalte da, guttene
og han hadde gjort det for mange år siden. Han
sa det var meget underholdende, og han forklarte
nøiaktig om dragens mekanikk og om seilasen mot
vinden. — Sørgelig jeg aldri har prøvet det. Nå
er det for sent, sa Uno. — Ja, når De ikke har
sønner, sa Just.
Jeg så at Gabrielles øielokk skalv til. Og plutse-
lig skjønte jeg at han hadde sønner, og at dette
samværet med barna våre hadde åpenbart noe for
henne, noe hos ham, hun kanskje ikke før hadde
kjent. — Fra fortiden, fra det lukkede rummet
hans. At det var instinktet, den ubrukte farsevnen
i ham, som tok ut sin rett når han satt her og for-
stod å fengsle barna, som jeg aldri hadde sett noen
dåre dem. Og — og at dette også var en følge av
opgjøret mellem ham og Gabi i går kveld, var en
selvhevding han trengte. — Uroen kom over mig
igjen, for å stige, stige.....
Hvad gjør du da? spurte Gry. — Uno smilte:
Svært lite. Jeg skriver. Hvad skriver du om da? —
Jeg slåss litt. — Hvem slåss du med da? — Med
dumheten, svarte han — mot vinden som dragen.
..... Jeg er der igjen, på plassen min ved bordet.
107
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
