Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
opropet fra meningsfellene hennes kom, maningen
om å slutte op om fedrelandet, om det overfalte,
forurettede landet vårt, selv da klynget hun sig
enda til en strime håp, skrev til mig: der finnes
svake, der finnes frafalne i alle partier, de trofaste
tier og arbeider, Bett. — Så forstummet hun, så
hørte jeg ikke fra henne før det fryktelige året
gikk mot slutten. Mamma skrev: Gabrielle er blitt
gammel, hun er blitt grå og vil ikke engang skjule
det. Hun våker hos mig om natten, hun pleier
mig om dagen, hun går ikke ut mer, du vilde
ikke kjenne henne igjen, Beate.
Nei, jeg kjente henne knapt igjen da hun kom
til oss efter mammas død; en liten vissen kvinne.
Det så ut for oss som hadde krigen gitt mamma
nytt liv. Det var bare det siste, heftige opblusset
før hun sluknet. Justs mor lever ennå, er ikke
sløv, er ikke arbeidsudyktig, går i stuene våre,
steller for gutten sin, som hun stelte om ham
da han var barn og ung. Han og hun alene.
Sammen kom de til oss den gangen, kom den
lange veien for å si farvel til Otto og Hans; hadde
ikke kunnet varsle oss, et døgn forsinket av toget.
— Jeg står ved vinduet i hallen, ser bilen stanse
utenfor jernporten, ser dem stige ut. Mor i enke-
sløret hun hadde båret alle år siden fars død, —
169
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
