Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
skjøge, fallen nonne — forlatt kvinne, troløs kvinne,
sjalu kvinne — der er litteraturens største bidrag
til fortellingen om oss, til forklaringen om oss, det
er veiviseren, som er satt op for oss.
Jeg minnet henne om bøker vi begge to elsket —
vidnesbyrd fra kvinner selv, bekjennelser om virke
og liv i arbeid, i kunst og vitenskap og samfunds-
tjeneste. Hun løftet hånden, som tok hun efter
noe i flukten, senket den fort og sa: Ja, jeg har
lest dem og de har hjulpet mig, men de har fått
mig til å gråte også — for de er bare som dråper
i havet, som rop i ville skogen; sjøen bølger videre
den, og sletter dem ut, skogen har ikke noe ekko
for dem. Og likevel, likevel er de håpet, mor; så
langt kan én av oss nå, selv om hun står alene
blandt millioner søstre, stumme, viljeløse søstre.
En dag spurte hun mig om jeg husket den gan-
gen for mange år siden Uno Meyer hadde vært hos
oss? Ja, Gry, svarte jeg, og da hendte det noe i dig,
jeg så det. — Da hendte det at jeg fikk øie på livets
største fiende, sa hun, på dumheten. Han sloss med
dumheten, akkurat det sa han. Mot vinden som
dragen, saå han enda. Jeg tror de har holdt på inne
i mig siden, alltid, de ordene. Det er dumheten vi
støter borti alle steds, det er dumheten som stenger
veien for oss, hvor vi går! Vår egen uvitenhet og
dumhet, ja, først og sist den, — vi er så kortsynte
som bare toskete folk kan være det, ikke har vi
linje i livet vi lever og ikke har vi mål for arbeidet
201
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
