Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
barnets. Vi så på hverandre og smilte; Otto stanset,
satte fra sig, løftet hendene og tok dråpene som
falt fra grenene efter nattregnet, drakk dem. Vi
fylte lungene med den sterke barnålsduften, tenkte
ikke, snakket nesten ikke — vi var alene i hele
verden, i en frihet som var bare vår. Alt bak oss
var forbi, dit gikk ingen vei mer; nervene våre
visste det, de slaknet, blev stille, var ikke til, annet
enn i sekundet og neste sekund. Se de lette skyene,
roserøde i solrenningen. Se blåveisen, den første.
Kjenn morgenbrisen mot huden, å, kjærtegn. —
Ötto gikk der foran mig på stien, gangen i de gamle
skoene så lett, hvert lem så fullkomment, ungt og
sundt. — Skuldrene bent nedover mot armene,
som bar; magrere enn før, manndom i alle linjer.
Usåret, uskadt, levende i hver fiber. Gutten min. —
Veien går opover, opover. Og det er som vandrer
vi mot jordens ytterste skrent..... Vi skal
komme dit hvor denne vesle kloden vår slutter:;
til den <«siste rundingen», som Hans sa da han var
liten: Der hvor vi ser bent ned og rett op i bare
himmel, mor. På de ordene tenker jeg. Utpå der
skal vi stå. Så skal vi slå ut vingene våre og fly —
bort fra det onde, bort fra alt — inn i det ukjente,
inn til alle Ottos gåter; sammen.
Da kom vi til stedet hvor vi må gå utenom. Til
det store, svarte søkket, hvor hengemyra brer sig
med de lumske tuene, som flyter på det bunnløse.
Gikk Otto også og drømte? Han satte frem foten,
214
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
