Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
frem til bordet, la fra sig en mappe, åpnet den,
tok ut en papirblokk. Snudde sig mot oss. Just
sa: Ja, det er dem. Min hustru. Min sønn Otto
Helle. Min sønn har hatt et nervesammenbrudd,
mine herrer. Han pekte på benken, på åklæet, som
lå på gulvet, og sa: De tillater at han legger sig
igjen — han er syk.
Otto rørte sig ikke. Stod mellem peisen og bor-
det med sluttede ben, med armene tett langs krop-
pen, med hodet høit og blikket festet på mannen
med mappen. Og mannen så tilbake på ham. To
par øine som ikke vek.
De har forlatt Deres post ved fronten? — Intet
svar. — De har rømt hit for å skjule Dem? Og
for siden å prøve å komme Dem ut av landet? —
Intet svar. — De er bekjent med straffen som ram-
mer en desertør?
Da lød Ottos stemme, ung og klar og høi: Ja.
Jeg vil ikke drepe mer.
Han sa ikke annet. De stillet spørsmål til ham,
de truet ham. En eneste gang gjentok han ordene.
Og de lå håndjern på ham.
Just var ikke hos oss lenger. Just hadde gått
ut til mørket og skogen. Han satt på trammen med
ansiktet gjemt i hendene da vi kom.
Foran Ottos blikk hadde jeg fortalt dem alt de
vilde vite.
223
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
