Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - Häfte 13. 28 mars 1931 - Klassisk og nytt i mekanikken, av Edgar B. Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
jo større dets hastighet på forhånn er, og den sidste cm/sek
for lyshastigheten nåes vil koste en uendelig stor kraft, og
lyshastigheten blir derför i det relativistiske trafikreglement
den rigtignok ganske rummelige, "speed limit". De to
fundamentalsatser om massens og energiens konstans, som
i den klassiske mekanikk intet har med hinannen å gjøre,
smelter herved sammen til en, hvilket for en enhetlig naturopfatning
selvfølgelig er en stor lannevinning.
Men dette er ikke alt. Den konsekvente innarbeidning av disse
forestillinger i mekanikkens lærebygning föører videre og sprenger
selve den specielle relativitetsteori. Et av de eksperimentelt set
bedst underbyggede og sikreste erfaringsresultater vi overhodet
sitter inne med er den absolutte proporsjonalitet mellem masse og
tyngde, mellem treghet og vegt. Det er således herpå det beror
at man kan kjøpe smør efter vegt. Hvis derför energi har treghet,
må den også ha den tilsvarende tyngde. All energi må ha tyngde.
Dette er i sandhet en revolusjonerende konsekvens. For da alle
fysiske fenomener er forbunnet med energi i en eller annen form,
så må alle fenomener overhodet påvirkes av tyngden, av
gravitatsjonsforhollene på det sted hvor de utspilles.
Istedenfor som i den klassiske mekanikk å være en acsidental
kraftvirkning, ved siden av og uten innflytelse på andre kraftvirkninger,
elektrostatiske og elektromagnetiske, blir gravitasjonen nu noget
fundamentalt, noget hele den fysiske ver den gjennemtrengende
og pregende.
Då nu det eneste som er felles og alle fenomener omfattende er
det rum hvori de utspilles, det ordningsskjema vi bruker for deres
lokalisering og tidfestning, så ligger den tanke ner selv om der
kreves et geni for å tenke den å la gravitasjonens universelt
inngripende karakter komme til uttrykk derved at gravitasjonen
gjøres bestemmende for selve rummets geometri.
Dette program, som virkelig lar sig matematisk gjennemføre, og
som får sin utforming ved en til sine ytterste konsekvenser
gjennemført relativistisk betragtning, betegner selvfølgelig et
radikalt brudd med den klassiske forestilling om at de mekaniske
og fysiske fenomener utspilles i et rum hvis måleregler eller
rumlære i den euklidske geometri er os foreskrevet a priori –
forut for all fysikalisk erfaring – som en "Denknotwendigkeit". Det
empirisk e rum, tid-rum mangfoldigheten, har forskjellig karakter
på de forskjellige steder og dets geometriske utforskning er en
fysisk opgave i likhet med Norges geodetiske opmåling. Rummet
er variert og avvekslende, det er kuppert. En lysstråle beveger
sig i dette rum, ikke langs den rette linje for en slik findes ikke,
men längs den retteste, dvs. den korteste vei når hensyn taes
til kupperingen.
Noget av det vidunderligste ved dette, noget som ikke kan
undlate å inngyde en en viss ærefrygt, er den ting at man her,
utgående fra visse fundamentale betragtninger over rum- og
tidmåling og visse kategoriske krav m. h. t. formen av de
naturbeskrivende ligninger ut fra dete utgångspunkt, faktisk
tvangsmessig, eller i alfall som Einstein sier, med ein Minimum
von Willkür", føres frem til en helt ny teori for gravitasjonen
– og at det så efterpå viser sig at denne teori i første
tilnermelse gir den Newtonske og i annen tilnermelse forklarer
f. eks. de berygtede 43" pr. århundrede ved Merkurs
perihelbevegelse, hvor den klassiske teori kom til kort. Selv
om det sidste ord ikke er sagt i denne materie og store og
vanskelige forskningsopgaver fremdeles venter på sin løsning,
så vil det som allerede her er ydet for länge tider stå som en
av de mest strålende seire som, ikke alene det Einsteinske
geni, men menneskeånden overhodet nogensinde har vunnet.
Men der er andre problemer som ganske serlig står i
brennpunktet for interessen idag, problemer hvis
lösning relativitetsteorien alene ikke formår å bringe,
og det er alle de spørsmål som står i förbindelse med
materieproblemet i dypere forstann. Også på disse felter
er mekanikken engagert.
Hvordan er materiens finstruktur? Hvorfor er den atomistisk?
Hvorfor er i det hele tätt, som det nu synes, alt som er og
föregår i den fysikalske virkelighet kvantamessig opdelt?
Materie, elektricitet, energi. Bare problemstillingen er preget
av en virkelig genial dristighet. En inntrengen, en avdekning
av forhollene i dette mikrokosmos er forbunnet med
overordentlige vanskeligheter, fordi de budskap som
herfra når vore sanser selv gjennem de fineste og følsomste
apparater er grove, omtrentlige og preget av en viss
gjennemsnitlig tilfeldighet. Enkelt data er det vanskelig,
månge mener umulig, å få tak i, hvilket igjen tvinger os til
å operere med statistiske middelverdier og sandsynligheter.
Såvel den Newtonske som den Einsteinske mekanikk er
en kontinuerlig feltteori. Fenmoen-forløpene er jevne,
kontinuerlige. Natura non facit saltum. I mikrokosmos må
vi forsone os med det sprangmessige. diskontinuerlige
forløp. Mekanikken blir en kvantamekanikk, forbunnet
med månge begrepsmessige vanskeligheter og med krav
på serlige matematiske behandlingsmetoder. Selv dette
fører ikke frem, materiebegrepet fjerner sig ennu mere fra det
tilsyneladene sansegivne, og man tvinges inn på forestillinger
om materien som et bølgefenomen. Atter en ny materiemekanikk:
bølgemekanikken. Det er forøvrig ganske bemerkelsesvaerdig
at samtidig som man for lysets vedkommende ser sig nødsaget
til a supplere bølgeforestillingen med en delvis tilbakevenden til
den Newtonske korpuskularteori, så må man på materiesiden
utfylde korpuskular- eller punktmekanikken med en bølgemekanikk.
Nobelpristakeren de Broglie sier i en fremstilling av denne nye
mekanikk: "Der findes to former for den gamle mekanikk,
den Newtonske og den Einsteinske relativistiske". Som man ser,
en teori glir hurtig över i det klassiske i vore dage skillelinjen
"Klassisk og nytt i mekanikk" forflytter sig raskt. Men dette
bor ikke gi os den helt feilagtige opfatning at gammelt styrter
i grus og forsvinder og nyt öp står. Man opgir ikke det man har
vunnet, man slipper intet, man bare skifter tak for å kunne gripe
bekvemmere og begripe mere. Videnskapens utvikling er en
asymptotisk tilnermelse, og den underliggende og drivende tro
er den at det man nermer sig mer og mer er sandheten om
virkeligheten.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
