Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Teknisk Tidskrift
kunne øke trykket ca 30 % ved å beholde skotske
kjeler.
Skal man opp i høyere trykk (og temperatur)
blir det nødvendig å gå over til vannrørskjeler.
Denne kjeletype har månge fordeler: Man kan
oppnå høyere trykk, høyere temperaturer og
en noe høyere virkningsgrad enn for skotske
kjeler. Kjel og vann har forholdsvis liten vekt.
Plass-behovet er mindre enn for skotske kjeler,
opp-fyringen kan skje hurtigere og man kan klare sig
med færre kjeler. Der foreligger større muligheter
for å installere mekanisk fyring.
Når man tar i befraktning at vannrørskjeler har
vært benvttet i en menneskealder ved store
kraftcentraler i land og ombord i krigsskibe (særlig i
lettere fartøysgrupper) og større passasjerskibe.
hvor vekten og plassen har spilt en stor rolle, må
man spørre hvorfor ikke vannrørskjelene har
funnet større anvendelse ved mindre og
middel-store skibsdampmaskinanlegg, og hvorfor de
for-søk som er gjort med å anvende vannrørskjeler
ved denne størrelse av maskinanlegg ofte har falt
så dårlig lit.
Man har i denne förbindelse t al t så meget om
konservatisme fra verksteders, rederes og
konsulenters side, men det faktum at skandinaviske
redere og skibsingeniører ha vært svært ivrige til
å gå inn for så månge av forbedringene på
skibs-maskinens område, antyder ikke at
konservatismen er så særlig sterkt utbredt. Det er knapt noen
gren av ingeniøryrket, hvor erfaring spiller så stor
rolle som hos skibsingeniørene, og enhver erfaren
skibsingeniør vet, hvilken betvdning
driftssikker-hefen har for et skibsmaskineri.
Vannrørskjelenes forholdsvis lille vannmengde
gjør at den påvirkes mer av variasjoner i
belastningen enn den skotske, hvor den større
vannmengde virker som en akkumulator. For
olje-fyring spiller dette ikke så stor rolle, da man jo
kan regulere forbrenningen bedre og forhindre
for sterke variasjoner. men for kull- og
hånd-fyrte kjeler kan man ikke undgå de store
variasjoner i belastningen under slagging, påfvring
og lignende.
Svært ofte må jo også en av hovedkjelene
benyttes til donkevkjel for lossing eller lastning i
havn, og her oppstår gjerne vanskeligheter med
sterkt varierende belastning og med å holde
vann-standen noenlunde konstant. Som donkeykjel
eg-ner derför vannrørskjelene sig svært dårlig.
Med hensyn til å fvre vannrørskjeler med kull
og ved håndfvring, har det vist sig at man har
støtt på adskillige vanskeligheter. For det første
er det både tungvint og fvringsteknisk sett
uøko-nomisk kun å ha ett stort ildsted, med en svær
ristflate for håndfyring. For det annet blir ofte
rørsatsene tilstoppet av askepartikler og sot, og
det er vanskelig å få renset og fjernet dette under
drift. Vannrørskjelene egner sig derför best for
oljefyring eller mekanisk fyring.
Vannsidens lieteflate må på grunn av den større
belastning per flateenhet være betvdelig renere
enn på skotske kjeler, og selv 0111 man nu er
kommet långt med rengjøring ad kemisk vei, er
ren-gjøring og kontroll av vannrørskjeler altid en
ganske omfattende affære.
Men en vesentlig årsak til at det for tiden er
lite hensiktsmessig å velge vannrørskjeler for
maskinanlegg fra 500 opp til 4 000 ihk er den at
man ennu ikke har helt uteksperimenterte
steni-peldampmaskiner for så høye trykk eller at de
typer, som er kommet på markedet, er såvidt
kompliserte at de må gjennemgå endel
forbed-ringer på basis av innvunne erfaringer før de
egner sig som driftssikre maskiner for almindelige
dampbåter. Såvidt det under de nuværende
for-hold kan bringes i erfaring er nemlig de
stempel-dampmaskinanlegg, som benytter et damptrykk
av henimot 50 at, i alle tilfelle installert på
rute-skibe, som ofte anløper hjemstavnshavnen, hvor
der er lste klasses verksteder og hvor rederiets
tekniske stab kan gi veiledning og øve kontroll.
Når stempeldampmaskiner for høyt trykk er
blitt mer prøvet, og mekanisk fyring for
damp-kjeler gjort mer anvendelig for skibsbruk, så all
slags kull kan anvendes, kommer nok
vannrørskjeler helt naturlig til å bli tatt i bruk selv for
små og middelstore anlegg, hvor vekten ikke
spiller noen avgjørende rolle. Inntill videre blir
opp-gaven — iallfall når der gjelder kullfyring — å
finne en kjel, som lett lar sig fyre med kull, som
kan tåle de sterkt varierende belastninger, som
oppstår under kullfyring og når kjelen benyttes
til donkeykjel i land, og som innenfor rammen
av disse betingelser har minst mulig vekt, størst
mulig virkningsgrad og et såvidt høyt
arbeids-trykk at dette kan nyttiggjøres i driftsikre og ikke
alt for kompliserte dampmaskiner.
Av de kjeletyper det da kan bli tale om, når
det gjelder å oppfylle de nevnte krav, fester man
sig først og fremst ved de to kjeletyper — de
så-kaldte "kombinerte kjeler" av Howden—Johnsens
og Prudhon—Gapus’ konstruksjon. I disse kjeler
bortfaller de vannberørte ildkasser, og ildkassene
dannes av en såkaldt tørrildkasse med vertikalt
gående vannrør. Det blir således en kombinasjon
av en cylinderisk skotsk kjel og en enkel
vann-rørskjel og en kjel, som til en viss grad besitter
begge nevnte kjeletypers gode egenskaper. Ved å
fjerne den vannberørte ildkasse kan man uten
større vanskelighet øke arbeidstrvkket op til ca
22 at for normale kjelestørrelser og for mindre
kjeler ennu høyere. Virkningsgraden stiger
be-traktelig. Den tillatte heteflates belastning anslåes
til ca 20 % høyere enn for almindelige skotske
kjeler, og dr G Bauer angir virkningsgraden for
denne kjeletype opp till 80 % for kullfyring og
opp til 86 % for oljefyring.
Egenvekten av denne kjeletype er ca 90 % og
vekten av kjelevannet ca 65 % av den skotske
20 nov. 1943
S 107
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
