Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 18. 4 maj 1946 - Den tekniske utdannelse i Norge, av Albert Brock-Utne
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
442
TEKNISK TIDSKRIFT
Den tekniske
utdannelse i Norge
DK 378.962(481)
Norge er i virkeligheten intet fattig land. Det finnes store
muligheter innenfor landets grenser. Men for at disse
mulig-heter skal utnyttes forutsettes en teknisk stabb av stor
dyktighet. Det har også vist sig at hvor denne dyktighet
slipper til der kan Norge endog reise verdensindustrier.
Et godt eksempel er Birkeland—Eides metode for
utvin-ding av kvelstoff og den storindustri som denne metoden
reiste på Norsk Hydro. Et annet eksempel er
Borregårds-fabrikkene med deres banebrytende innsals på
trefor-edlings-industriens område. Man kan også nevne
allumi-niumfabrikasjonen, hermetikklaboratoriene og flere andre
områder hvor norsk teknikk har utnyttet de naturlige
for-hold og skapt store industrier. Det er av interesse å merke
sig dette. Det er nemlig av og til blitt sagt at nordmenn
ikke er särlig teknisk interessert og man henviser til det
faktum at Norge ennu ikke har fått en eneste
Nobelpris i naturvitenskap. De ber nevnte eksempler — som
kunde forfleres i stor utstrekkning — viser imidlertid at
den tekniske dyktighet nok foreligger bare den får slippe til.
For at den tekniske dyktighet skal få slippe til fordres
bl.a. at landet gir muligheter til ordentlig teknisk
utdannelse. Her skal gives en översikt over hvorledes den
tekniske utdannelse er ordnet i Norge. Månge detaljer er av
plasshensyn uteladt men de store trekk skulde väre med.
Det må for det förste bemerkes at de norske skoler ikke
gir så grundig undervisning i tekniske fag som f.eks. de
svenske og schweiziske. De norske skoler er långt inere
humanistisk innstilte. Dette har nok månge unge norske
gutter og piker fått merke hvis de kom som flyktninger
over til Sverige og der skulde gå på skole eller studere.
Nesten alltid var deres svenske kamerater föran dem når
det gjaldt matematikk, fysikk og kemi. Typisk er forholdet
når man sammenligner de to lands studentereksamina.
En norsk realartium — dvs. studentereksamen med
real-lag soin hovedemner — har f.eks. bare en brökdel av
det pensum i kemi som fordres til den tilsvarende eksamen
i Sverige. Når derför den norske studenten kom til en
svensk höiskole og skulde delta i laboratorie-övelsene
fölte ban sig ofte som en spurv i tranedans. Jeg har ofte
talt med norske studenter i Sverige under krigen og disse
studentene — hvorav månge hadde meget god realartium
i Norge — fölte sig meget ulykkelig på de svenske
höi-skolers laboratorier. Det var også ganske naturlig. Med
det lille pensum kemi man går igjennem i Norge er det
nesten umulig for et vanlig inenneske å fölge svenske
laboratorieövelser. Det vil si: Man kan selvsagt utföre
övelsene rent mekanisk. Men når så amanuensen eller
professoren er så ondskapsfull å sporre hvorfor man utförer
övelsen nettop slik kan den arme utenlandske student
opleve ubehagelige minutter. Det er nemlig ikke hyggelig
å föle sig avslört. Hvis man da ikke har det mot som en
ung bergenser hadde da han på en svensk höiskole blev
spurt hvorfor ban utförte övelsen nettop på den og den
måten. "Fordi alle de andre gjör det slik", svarte han.
Svaret er utvilsomt sympatisk ved sin ärlighet!
Vi må slå fast at selve grunnlaget i skolene er mindre i
Norge når det gjelder teknisk utdannelse enn i Sverige.
Forskjellen er störst når det gjelder kemi, og minst når
det gjelder fysikk. Men selv i fysikk, hvor man i Norge
lärer forholdsvis meget, er kravene betydelig större i
Sverige enn i Norge. Derimot er det, så vidt jeg forstår,
mere tegning i de norske skoler. En norsk student med
realfag som hovedemner har lärt mere teknisk
tegnefer-dighet enn en tilsvarende svensk student. Tegning spiller
i det hele i de norske skoler en större rolle i vel alle
klasser enn i Sverige.
Den videre tekniske utdannelse er i Norge i det vesentlige
konsentrert til Trondheims Tekniske Höiskole. Denne
skole tilsvarer f.eks. K. Tekniska Högskolan i Stockholm
og skolen i Trondheim står på det samme förste klasses
nivå som skolen i Stockholm. Kravene er omtrent de
samme for de samme linjer i begge skoler. Trondheims
Tekniske Höiskole kan i det hele måle sig med det beste
på sitt område. De ingeniörer som utdannes derfra kan
konkurrere hvor som helst i verden. Norge har derför
ingen grunn til å klage over sin tekniske höiskole i
Trondheim.
Derimot kan nordmennene med rette klage over at skolen
er alt for liten. Det fordres studentereksamen for å komme
inn på den, men konkurransen er så stor at bare studenter
med praktisk talt preseteris til artium får slippe inn. Del
er tragisk å se hvorledes det hvert år strömmer
ansök-ninger til Höiskolen fra meget begavete studenter og
hvorledes skolen må avslå de äller fleste ansökninger. Det er
nemlig bare en brökdel som slipper til. Dette er virkelig
en tragedie, — både for den enkelte student som kanskje
ser sitt livs dröm om å bli ingeniör ödelagt og for det
norske samfund som så sårt trenger ingeniörer. Alle er
også enig at dette er gält, — men det låter til at det har
gått sent med å finne en utvei. Flere år för krigen var
det stadig klager over at så få fikk anledning til å studere
på Trondheims Tekniske Höiskole og avisene skrev meget
om saken. Men nogen särlig bedring blev det ikke.
En stor mangel i Norge er at det finnes så få tekniske
skoler som kan gi en utdannelse som vel ikke er så bra
som höiskolens, men som dog står på et höit nivå. De
tekniske mellemskoler som det finnes så månge av i
Sverige og som efter min mening utförer en stor sosial
opgave er nesten ikke å se i Norge. Man har riktignok
"mellemtekniske skoler" i Norge, men disse skolene er —
selv om man sikkert kan si meget godt om dem i og for
sig — ikke av den art at de kan stilles på linje med de
tekniske skolene man f.eks. finner i Sverige, Schweiz eller
England. De norske tekniske skoler utenom Trondheim.».
Höiskole er for elementäre. Undervisningen ved dem er
god, — men den förer ikke på långt när så vidt at man
får en bred teknisk utdannelse. Man kan si det slik at i
Norge finner man nesten ingen teknisk middelstand bland t
dem som bare har gått på norske tekniske skoler. Enten
har man den meget gode tekniske utdannelse fra
Trondheims Tekniske Höiskole eller ens utdannelse er for
elementär. Når man så vet at de äller fleste som söker til
Trondheims-skolen ikke kommer inn, kan man tenke sig
til hvor månge tekniske begavelser det år om annet går til
spilde under dette system.
En god hjelp i denne situasjon er at Universitetet i Oslo
kan gi en vitenskapelig utdannelse i flere fag av betydning
for teknikken. Ved Det niatematisk-vitenskapelige
fakul-tetet ved dette universitet kan studentene gå gjennem
kurser i matematikk, kemi, fysikk og andre
naturviten-skapelige fag og kursene står på et förste-klasses nivå
Men egentlig praktisk-teknisk er denne utdannelse ikke.
Den er mere beregnet på lärere og vitenskapsmenn. Det
er imidlertid klart at det kan väre en reddning for den
tekniske interesserte som ikke kommer inn på
Trondheim at han kan studere de grunnleggende
naturviten-skapelige fagene på Universitetet i Oslo. Det
naturviten-skapelige fakultetet har også nu fått nye og möderne
bygg-ninger i det store universitetskompleks ved Blindern
uten-for Oslo. Disse byggninger inneholder förste-klasses
laboratorier og Blindern-universitetet regnes nu som et av de
mest möderne i Europa. Også den tekniske utvikling i
Norge vil nok få nytte av dette universitetet. Månge av
de studenter som nu studerer kemi på Blindern-universi-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
