Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 41. 12 oktober 1946 - Dreieovn for elektrotermiske prosesser, av Tönnes Ellefsen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
14 september 1946
1007
Dreieovn
for elektrotermiske prosesser
DK 669.041.49
Det er en gammel erfaring at ferrolegeringsovner og
andre elektriske smelteovner som arbeider ved höi
temperatur går ualminnelig rolig og pent den förste tiden
etter starten. Sålenge ovnen er ren og fri for kratere
syn-ker chargen lett og villig ned i ovnen. Avgassene fra
smeltesonene omkring elektrodene fordeler sig i den poröse
chargen og stiger pent og rolig til toppen av ovnen.
Chargen blir på denne måten godt forvarmet, fuktigheten blir
drevet ut, og ovnsgassene undviker ved lav temperatur
över störstedelen av ovnens overflate. Når ovnen
imidler-tid har vært i drift en tid, vil som regel chargen ha sintret
sammen omkring elektrodene og dannet kratere, og
ovns-gangen blir mindre god. Da kraterveggen er tilböielig til
å vokse i tykkelse, vil kraterne som regel bli stadig
trangere, og kan i ugunstige tilfeller bli så tränge at de
blir som snevre kanaler omkring elektrodene. Disse
for-hold er vist skjematisk i fig. 1.
Tränge kratere förer uvegerlig til uökonomisk og
vanske-lig drift. Kraterveggene er ugjennemtrengelige for
ovnsgassene, slik at disse må bane sig vei längs elektrodene opp
til ovnstoppen. Gassene vil derför forlate ovnen ved höy
temperatur, ofte vil de bryte igjennem på helt lokale
steder med stor voldsomhet som hvite stikkflammer av
fordampet materiale. Det kan på denne måten bli store
materialtap fra ovnen, både ved fordampningen fra
chargen og ved stövtap på grunn av de voldsomme
gass-gjennembruddene. Det kan også bli store varmetap fra
ovnen på denne måten, og de värme gassene vil
overopp-hete elektroden over ovnen slik at tæringen på
elektrode-utstyret blir stor. Ved de stadige lokale
gassgjennem-bruddene vil motstandsforholdene i kraterne stadig endres,
og belastningen kan undergå plutselige og store
variasjo-ner. Videre vil chargen få en stor gjennemgangshastighet
i ovnen på grunn av redusert tverrsnitt i ovnen, og det
kan bli helt utilstrekkelig tid til förvärmning og til å drive
ut fuktigheten. Særlig ved fuktige stykkmalmer er det en
ulempe.
Det gis naturligvis produksjoner hvor smeltekraterne ikke
volder nevneverdige ulemper, særlig produksjoner som
ikke krever höy temperatur. Men ved produksjon av
kal-siumkarbid, ferrolegeringer og andre produkter som krever
höy temperatur, er det en alminnelig erfaring at
krater-dannelsen förer med sig store ulemper ved ovnsdriften.
Referat av föredrag av ingenjör Tönnes Ellefsen i Norsk
Metallurgisk Selskap den 17 april 1944.
Fig. 1. Elektrisk smelteovn ved t.v. åpeu og lös charge og
t.h. kraterdannelse i chargen, ß chargeglidningsvinkel;
x dödzoner.
Fig. 2. Elektrodeanordningen ved Elkem-dreiovnen ved
Fiskaa Verk.
Det er derför naturlig at smeltefolk lenge har sökt utveier
til å undgå den.
På grunnlag av en opfinnelse av ingeniör Tönnes Ellefsen
ved Porsgrunds Elektrometallurgiske A/S har Det norske
Aktieselskab for Elektrokemisk Industri utviklet en
rote-rende, elektrisk smelteovn som har fått navnet "Elkem
dreieovn", og som på en effektiv måte undgår
krater-dannelsen. Ovnen utföres i alminnelighet som en
trefase-ovn med elektrodene opphengt i trekant. Ovnsgryten er
rund og roterer eller oscillerer langsomt, slik at
smeltesonene stadig flytter sig i forhold till ovnsinnholdet. Ved
denne roteringen kommer hele ovnsvolumet etterhvert inn
i smeltesonen, og ovnen höides ren og fri for kratere.
Historisk utvikling
Allerede i 1917 begynte Ellefsen å arbeide med
kraterproblemet. Han la merke til at en elektrode som av en
eller annen grunn var kommet ut av stilling og stod på
skrå i ovnen, etter en stund hadde brent sig fri og stod
igjen vertikalt. Dette gav ham den ideen at det måtte
være mulig å bevege elektrodene kontinuerlig i forhold
til chargen, la dem så å si brenne sig vei gjennem chargen,
og på den måten undgå kraterne. Det var imidlertid
vanskelig å finne en praktisk lösning med dåtidens
rek-tangulære eller ovale ovner. Det var tydelig at ovnen
måtte være rund, slik at bevegelsen mellem elektrodene
og chargen kunne föregå ved en enkel rotering av
ovnsgryten.
I 1923 blev en liten pröveovn på 18 kW bygget etter dette
prinsippet. Forsökene var meget lovende, og han opnådde
virkelig å få elektrodene til å brenne sig fri under
roteringen. Men han fant at hastigheten måtte være meget
liten, og ikke overskride en viss kritisk hastighet. Denne
kritiske hastigheten var forskjellig for forskjellige
charger, og videre avhengig av belastningen på ovnen. Etter
disse förste forsökene blev tegninger utarbeidet til en ovn
i full teknisk målestokk. Det viste sig imidlertid
vanskelig å oppnå en lettvint konstruksjon med de ferdigbrente
elektrodene som dengang blev brukt. Ellefsen arbeidet
like-vel videre med saken og drev i en årrekke studier av
for-holdne ved forstilling av elektrodene i elektriske
smelteovner i full teknisk målestokk.
I mellemtiden var Söderberg-elektroden kommet i
al-mindelig bruk. Denne elektroden gav nye muligheter for
konstruksjon av roterende ovner. I 1934 blev det ved
Elektrokemisks Fiskaa Verk ved Kristiansand S., bygget
en mindre elektrisk ovn på ca 1 000 kW hvor ovnsgryten
kunne rotere. I denne ovnen blev så de förste forsökene
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
