Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 52. 28 december 1946 - Torv i jernbanelinjen som botemiddel mot telehiving, av Sverre Skaven Haug
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
1.1368
TEKNISK TIDSKRIFT
tykkelse 0,5 m. Buntene ble lagt som en
sammen-hengende matte i en bredde av 4 m med
over-liggende 0,5 m tykk grusballast. I alt var det før
krigen lagt ned torvbunter på kortere eller lengre
strekninger til en samlet lengde av 16 km. I de
usedvanlig kalde vintrene 1940—1941 og 1942
fikk man en prøve på strötorvens gode
teletek-niske egenskaper da det, selv om det nok må ha
vært frostgjennomslag, ikke forekom telehiving
av en slik art at det var nødvendig å skore linjen.
I årene 1938—1940 ble det fra Norges Tekniske
Høgskole publisert teleforskningsarbeider hvor
det var angitt praktiske beregningsmåter for
frostens nedtrenging i forskjellige materiallag1. Ved
hjelp av disse beregningsmetodene er det mulig
å gjennomføre en dimensjonering av
masseinn-skiftingslagene. Frostens nedtrengning i grunnen
er i store trekk avhengig av to dominerende
faktorer. Den ene faktor er den frostmengde som
forekommer i løpet av vinteren og som
hoved-sakelig er avhengig av lufttemperaturen. Den
andre faktoren er avhengig av er jordartenes
ter-miske egenskaper, som varmeledningsevne og
kuldemagasinerende evne. Da de termiske
egenskaper er sterkt avhengig av materialenes
vann-innhold, er det av største betydning å få fastlagt
hvor stort vanninnhold de forskjellige jordarter
har i praksis, for eksempel i vei- og
jernbane-linjen.
For masseinnskiftingslag, som ligger under et
tørt ballastlag, finner man den hovedregel at jo
våtere innskiftingslaget er desto sterkere bremses
frostens nedtrenging. Av de hittil brukte
inn-skiftingsmaterialer er strøtorv det materiale som
kan oppta og holde fast på størst vannmengde,
følgelig kreves det også for dette materiale de
tynneste lagtykkelser og de minste gravedybder.
Særlig på sterkt trafikerte driftsbaner, med stor
togtetthet, er det av teknisk og økonomisk
betydning å få redusert gravedybden til et minimum
ved å bruke torv som innskiftingsmateriale. En
annen fordel ved materialet er at det framstilles
i hunter som er lett håndterlige og som lett lar
seg stable f.eks. i skjæringer hvor plassforholdene
er dårlige. En praktisk følelig mangel var det at
torvmatten den første tid ble presset sammen,
slik at sporjustering måtte företas långt oftere og
også över en lengre tidsperiode enn ved bruk av
andre innskiftingsmaterialer, som f.eks. grus og
slagg. Man kunne også være i tvil om torvmatten,
som består av organisk stoff, er et beständig
materiale under de forhold som hersker i linjen.
For om mulig å få en översikt över disse
forhold og for eventuelt å kunne bøte på mangler,
har man de siste par år drevet systematiske
un-dersøkelser av torvmatten, som nå har ligget
opp-til 15 år i linjen2.
Det viser seg at torvlaget er presset sammen med
20—30 % av opprinnelig bunttykkelse, og selv
om dette ikke er mer enn hva slagg presses sam-
men, så er det ved torven en større ulempe, idet
setningene i linjen er praktisk merkbar et par år.
Ved å måle volumforholdene i torvmatten på et
stort antall steder har man funnet at torven er
presset sammen til meget nær ensartet tetthet,
uavhengig av torvmattens ålder og opprinnelige
tykkelse, bare svakt avhengig av strøtorvens
omvandlingsgrad. Ved framtidig bestilling av torv
bør det kreves en pressingsgrad i buntene som
svarer til torvmattens pressingsgrad for mest
mulig å eliminere setninger i skinnegangen.
Un-dersøkelsen viste videre at torvmatten, på tross
av vanlige drensanordninger, var på det
nær-meste mettet med vann og derför lå ganske godt
beskyttet mot formulling i linjen.
Vinteren 1945—1946 utførtes det på en del
punkter av linjenettet ganske omfattende
obser-vasjoner, som tok sikte på ytterligere å fastlegge
fysikalske forhold av teleteknisk og
jernbanetek-nisk art. Ballastmaterialets og torvmattens
vanninnhold i løpet av vinteren ble målt for bedre å
kunne fiksere de varmetekniske konstanter.
Te-lens nedtrenging til forskjellige tidspunkter ble
observert, samtidig som man ved nivellement
søkte å fastlegge ballastgrusens, torvmattens og
eventuelt undergrunnens telehiving hver for seg.
Frostmengden ble fastlagt ved hjelp av
tempera-observasjoner på de nærmest liggende
meteorologiske stasjoner.
Fig. 2. Maksimale frostmengde for det sgdlige Norge.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
