Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 37. 13 oktober 1951 - En sivilisasjon som har knyttet sin skjebne til teknikken, av Edgar B Schieldrop
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
824
TEKNISK TIDSKRIFT
en hel verden stirrer på, f jetret og ikke uten ångst.
Unnfanget i et laboratoriums fredelige stillhet,
befruktet av en stor og edel ånd fødes en tanke.
Den vokser og modnes innen en élite midt i en
intet anende verden —- for 26 år senere å
mate-rialiseres i en så altoverdøvende veide at den
kaster sin skygge o ver jorden og trykker en hel
verden ned i en sammensnørende ångst.
Ingen generasjon i menneskehetens länge
historie har —- i en forstand — sett klarere og
skarpere enn vår. Vi kan besvare månge
spørs-mål og vil kunne besvare stadig flere. Vår
tekniske handlekraft er tankeevnen jevnbyrdig. Men
selve den vitenskapelig-tekniske metode som
stadig fører oss videre i dette mesterskap, denne
søken i uvitenhet om konsekvensene, denne leten,
som i hvert enkelt skritt er metodisk og
plan-messig, men som på lang sikt er — og må være
— uten målsetning, selve denne metode rykker
de avgjörende vurderinger ut i det blå, og gjør
det i vår tid vanskeligere enn noensinne å
besvare det årtusengamle spørsmål: Quo Vadis?
Når vår sivilisasjon, uten mulighet for skritt
tilbake, har knyttet sin skjebne til denne
tekno-vitenskap, så må en kanskje ha rett til å spørre:
Skjønner denne menneskehet — der den nå står
med de gigantiske energier vitenskap og teknikk
har lagt i dens hender — forstår den da i
hvilken grad den må beherske sin gruppeegoisme,
hvorledes den må tøyle sine drifter og
lidenskaper, sitt hat og begjær — hvis ikke denne samme
menneskehet, som med så megen sved og møye,
under slike uhørte prøvelser og savn har slitt seg
fram gjennom sin länge historie — ikke til slutt
skal styrtes ned i en bunnløs ulykke som vil få
alt den har drømt i sine mareritt, til å blekne?
Vi har all grunn til å håpe at selvbeherskelsen
vil seire. For vi står ansikt tif ansikt med et
fryk-telig enten—eller. Men dog et enten—eller.
Den nye epoke har skjenket mennesket en
maktfullkommenhet, en evne til å handle og
vir-keliggjøre, til å løse oppgaver og iverksette
til-tak i en virkelig gigantisk målestokk. Denne
makt og evne er ikke bare uhyre sammenliknet
med det som var, men da det som bærer den er
i rivende utvikling og så meget ennå er uprøvet
og uoverskuelig, utmaler den seg for vår fantasi
som nær sagt ubegrenset. Denne vår fantasi
do-mineres i øyeblikket av de engstende muligheter.
Men ett er nødvendig i denne vår sivilisasjons
kritiske stund: aldri å glemme at atomalderens
dynamiske evne er en evne ikke bare på ondt,
men også på godt.
Under grepet av tidens fantastiske teknikk har
jorden skrumpet inn, i fartens tidsålder er den
blitt håndterlig og overkoinmelig. Alt er innen
rekkevidde, men ikke bare av de möderne våpen
som bringer destruksjon og død, men også av
den good-will som bringer hjelp.
Bak tidens tilspissete konflikt ligger et
skrem-mende press fra hunger og nød over store deler
av jorden. Dette press kan utløse den kataklysme
som så å si momentant sletter skillet mellom det
vi har kält krigens og fredens teknikk, og setter
den samlete kraftmasse og de opphopede energier
inn i et destruktivt raseri hvis virkninger ingen
kan føle seg fristet til å utmale.
Men den teknikk som vi i denne destruktive
ut-foldelse har all grunn til å frykte, den er selv
samtidig den makt som bærer vårt eneste håp.
Hva teknikken skal brukes til bestemmes ikke
ut fra mystiske drivkrefter i teknikken selv.
Målsetningen på lang sikt stikkes ikke ut av
teknikeren. Det er menneskene, me alt som
mo-tiverer det menneskelige sinn på godt og ondt,
som ved sine avgjørelser og valg, overveiede eller
instinktive, setter det mål midlet skal tjene.
Det teknikken byr er en fantastisk sjanse, en
svimlende mulighet. Kan vi på det politiske,
psy-kologiske og moralske plan tøyle de krefter som
vil det annerledes, kan det i dag mot
menneskehetens urgamle fellesfrender, sult, nød og savn,
settes inn en makt med altbeseirende evne. Den
oppgaven å gjøre jorden til et noenlunde levelig
sted for noen milliarder mennesker, er
sikker-ligen av dem som stemmer til nøkternhet. Ingen
tidligere generasjon i menneskehetens länge
historie har heller hatt de kunnskapsmessige og
tekniske forutsettninger for å angripe en slik
oppgave på det realistiske plan. Selv våre
res-surser vil oppgaven anstrenge til det ytterste.
Oppgaven er stor, overveldende kanskje. Men
når alt vi har stridt for på denne jord vipper på
vekten, kan den ikke avvises. Destruksjonens
teknikk har fått et engstende försprång på
atomalderens bane. Vi er vitne til et race av en så
fortettet, dramatisk spenning at dets make aldri
kan ha gått over historiens, arena. Kan fredens
teknikk innhente försprånget, kan den —
av-spennende, mildnende, frigjørende — rekke fram
i tide?
Men vi som virker i Norden, dette Norden som
så ærlig har forsøkt å følge fredens og godviljens
idealer — vi tør vel herfra si til verden at det
ville virkeliggjøre våre pionerers drøm og innfri
de nålevendes innerste håp endelig en gang
virkelig å få se denne teknikken, befriet for alt som
har stekket dens vinge og satt den destruktive
mål, å få se hele denne vidunderlige teknikken
spille opp — spille opp for fullt i lydighet mot en
oppgave som er den verdig. Å få se denne
million-tallige hær med sitt överdådige utstyr i innsikt
og tekniske våpen og med sitt altbetvingende
energiforråd marsjere opp — marsjere opp til
strid på den eneste front hvor en frigjørende
seier kan vinnes for menneskeheten som helhet.
Ja, vi menn fra Norden tør vel si til verden:
på den fronten skal I finne oss!
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
