Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 7. 17 februari 1953 - Polarflygning og polarnavigasjon, av Einar Sverre Pedersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
10 februari 1953
109
Polarflygning og polarna vigasjon
Navigatör Einar Sverre Pedersen, Stockholm
797.5(98)
527.6(98)
656.7(98)
Fremsynte menn fremkastet den ideen at
Arktis burde utforskes fra luften lenge för
fly-teknikken var så perfekt at ideen kunne
virke-liggjöres. Andrée forsökte allerede i 1897 å nå
nordpolen ined en ballong fra Svalbard. Hans
tragedie er nu velkjent. Wellman prövde i årene
1907 og 1909 å nå nordpolen med luftskip. Også
han valgte Svalbard som startsted. Han
miss-lykkedes imidlertid men var heldig nok til å
slippe fra försöket med livet i behold. Den förste
som brukte et fly i Arktis var den russiske
löyt-nant Nagursky. Fra en base på Novaja Semlja
utförte han i 1914 en del kortere flygninger over
arktis.
Roald Amundsen ble meget tidlig interessert i
flygning og mente at flyet hadde enorme
mulig-heter som hjelpemiddel ved utforskningen av
polarområdene. Han forsökte i 1923 å fly fra
Point Barrow i Alaska til Svalbard men
miss-lykkedes da flyet havarerte i starten. Sommeren
1925 flöy han med to flybåter fra Svalbard
mot nordpolen men ble tvunget til å nödlande på
88°N. Det ble derför Byrd som nådde nordpolen
först med fly våren 1926 men det var en knepen
seier fordi Amundsen hare to dager senere
pas-serte nordpolen på vei fra Svalbard til Teller
i Alaska. Dette var den förste transpolare
flygning som er foretatt og den vil all tid bli husket
fordi det var denne flygning som åpnet de
perspektiver som idag er i ferd med å bli realisert:
en transpolar luftrute mellom Europa og
Nordamerika.
Våren 1928 flöy Wilkins fra Point Barrow via
Grants land til Svalbard med et enmotors fly.
Dette var den andre transpolare flygning og en
bedrift i samme klasse soin Amundsens flukt
over polhavet to år tidligere. Wilkins transpolare
flukt var av spesiell interesse fordi den beviste at
ikke bare luftskip men også fly kunne benyttes
ved planleggningen av de fremtidige transpolare
luftruter. Samme sommer, 1928, forårsaket
Ita-lia-tragedien en voldsom aktivitet i luften nord
for Svalbard.
"Graf Zeppelin" utförte sommeren 1931 en del
arktike flygninger med en stab på 15
vitenskaps-menn ombord. Disse flygninger avsluttet rekken
av de store opdagelsesreiser gjennem luften over
arktis. Fra nu av er det planene og
forberedel-sene til en kommersiell transpolar luftrute som
kommer i forgrunnen. Men det skulle gå 21 år
för disse planene ble virkelighet.
Da först russeren Chkalov og så like efter hans
kamerat Gromow flöy fra Moskva via nordpolen
til vestkysten av Amerika sommeren 1937 så det
ut som om åpningen av den transpolare luftrute
var nær förestående. Men desverre endte den
tredje russiske transpolare pröveflygning med en
tragedie. Levanevsky og hans besettning styrtet
ned i polhavet et sted mellom nordpolen og Alaska
og satte dermed for alltid en stopper for videre
russiske försök på å etablere en transpolar
fly-rute mellom Europa og Nordamerika.
Wilkins lette hele vinteren 1937—38 etter
Le-vanevskys fly og gjennemsökte store områder av
polhavet som hittil ikke tidligere var utforsket,
men alt var forgjeves. Levanevskys fly ble aldri
funnet. Derimot fant Wilkins at vinteren var den
beste tiden for flygning over Arktis. Dette var
noe som tidligere ikke hadde vært kjent fordi all
flygning over polhavet hadde föregått i
sommer-halvåret. Wilkins opdagelse skulle bli det
ster-keste argument for opprettelsen av en fast
transpolar luftrute året rundt.
Under den annen verdenskrig var det en livlig
virksomhet i Arktis men först i 1945 ble
transpolare flygninger igjen foretatt idet
Lancasteriet "Aries" fra Royal Air Force utförte en serie
polarflygninger og la grunnlaget for den
möderne polarnavigasjon.
I 1946 flöy US Air Force B-29 "Dreamboat" fra
Hawai til Cairo via den magnetiske nordpol og
omtrent samtidig åpnet USAF sin
meteorologiske flyrute fra Edinonton i Canada til
nordpolen og tilbake. Fra 1947 fikk denne rute sitt
utgångspunkt i Fairbanks i Alaska og det er vel
nu utfört omkring 1 000 slike meteorologiske
flygninger over "Ptarmigan"-ruten. Disse
flygninger har gitt USAF ledeisen på
polarnaviga-sjonsområdet.
SAS begynte også i 1947 å interessere seg for
transpolar flygning idet hjemflygningen av en
av de tre Stratocruisere som var bestilt hos
Boeing-fabrikken i Seattle försöksvis skulle
utföres som en direkteflygning fra Seattle til
Stockholm via storsirkelruten over Canada og
Grönland. Under forberedelsene til denne
flygning utarbeidet jeg detaljerte planer for
navige-ringen og var således relativt tidlig satt in i de
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
