Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 7. 17 februari 1953 - Polarflygning og polarnavigasjon, av Einar Sverre Pedersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
110
TEKNISK TIDSKRIFT
problemer som senere skulle bli så brennende
aktuelle. Desverre ble Stratocruiserne solgt för de
ble levert fra fabrikken så SAS mistet sjangsen
til å utföre den förste transpolare flygning fra
vestkysten av Amerika til Skandinavia uten
mel-lomlanding. Planene og forstudiene til denne
flygning kom imidlertid godt med da "Arild
Viking" og "Hjalmar Viking" senere skulle flyges
fra Los Angeles via Thule til Skandinavien.
Hösten 1949 flöy Bernt Balchen med en USAF
DC-4 fra Fairbanks til Oslo via Nordgrönland.
Dette var den förste transpolare flygning hvor
"single heading"-metoden ble brukt. Resultatet
var meget oppmuntrende og fremtidige
flygning-er over polhavet vil sikkert bli utfört på samme
måte.
Våren 1951 flöy Blair alene med en
spesialbyg-get Mustang fra Bardufoss i Nordnorge via
nordpolen til Fairbanks og samme sommer utförte en
RÄF Lincoln "Aries III" en rekke transpolare
flygninger. Sommeren 1952 var det en hektisk
virksomhet i luften over Arktis. En rekke
frem-skutte baser ble opprettet utelukkende ved hjelp
av forsyninger fra luften. Av disse skal bare
nev-nes USAF isflakstasjon ute på en av isöyene i
polhavet og den britiske stas jonen ved Britania
Lake på Nordgrönland.
I november og desember 1952 utförte SAS to
transpolare forsöksturer med passasjerer fra Los
Angeles via Edmonton og Thule til Skandinavia.
Resultatet av disse turene var meget lovende og
det ble engång for alle fastslått at de transpolare
rutene ikke bare kan flyges midtvinters men at
det böd på meget store fordeler og praktisk talt
ingen vanskeligheter.
Arktis er ikke lenger stedet hvor den store hvite
stillhet hersker. Dögnet rundt plöyes polarluften
av fly med de forskjelligste oppdrag og det er
nu klart for enhver at en betydelig del av
frem-tidens lufttrafikk kommer til å passere over
Arktis. Det kan derför være verd å se litt på de
problemer som knytter seg til flygning i
polarområdet.
Problemer i forbinnelse med polarflygning
Det kompleks av problemer som knytter seg til
polarflygning kan deles op i fölgende
hoved-grupper: flytekniske problemer,
navigasjonstekniske problemer, radiotekniske problemer,
meteorologiske problemer, utrustnings- og
redningstekniske problemer. Disse hovedgrupper
kan selvfölgelig igjen deles op i et utall
under-avdelinger som delvis griper in i hverandre.
Som eksempel kan nevnes isingsproblemet, som
er et flyteknisk såvel som et meteorologisk
problem.
De flytekniske problemer er ikke stort
for-skjellige i polarflygningen fra eksempelvis
flygning over Nordatlantern så jeg skal ikke komme
nærmere inn på dem. Det samme gjelder også de
meteorologiske problemer. Ising for eksempel er
et mindre problem i polarområdet enn det er
over Nordatlantern. De navigas jonstekniske
pro-blemene er derimot så höyst forskjellig fra hvad
vi er vändt til på Nordatlantern eller andre
lang-distanseruter at vi skal se nærmere på dem.
Men för vi går igång med det skal jeg bare kort
beröre de utrustnings- og rednings-tekniske
pro-blemene. Klimatiske forhold nödvendiggjör
selvfölgelig at man under polarflygning må være
utstyrt med klær og reddningsmateriell som setter
en nödlandet besetning istånd til å berge livet
inntil redningen kommer. Utsiktene til å
komme velberget fra en nödlanding for eksempel på
Grönlands innlandsis eller ute i polarhavet er jo
meget store. Amerikanerne, som idag er de
le-dende på polarflygningens område takket være
Bernt Balchens utrettelige arbeide for å skape
interesse for polarflygningsproblemene, har fullt
ut förstått betydningen av å lære opp
flybesetning-ene til å kunne klare seg etter en nödlanding i
polarområdet. "Arctic survival", kunsten å
over-leve i Arktis, inngår som et meget viktig fag i
blivende polarflygeres utdannelse. I Fairbanks,
Alaska og Goose Bay, Labrador, finnes "Arctic
Indoctrination Schools", som alle flybesetninger
må gå igjennom för de får fly på polarrutene.
Eksamen ved disse skolene föregår slik at
ele-vene blir satt ned med fly på et öde sted långt
inne i villmarken med vanlig redningsutrustning
og de får da pröve å berge livet noen dager
inntil flyet kommer tilbake og henter dem. Det sier
seg selv at elevene har all interesse av å lære seg
"Arctic survival", da det har hent at det er gått
uker för flyet var istånd til å hente dem grunnet
dårlig vär.
Navigasjonstekniske problemer i polarområdet
Hovedproblemene i polarnavigasjonen skyldes
meridianenes konvergens mot den geografiske
pol, isogonenes konvergens mot såvell den
mag-netiske som den geografiske pol og sist men ikke
minst det inagnetiske kompassets ubrukbarhct
på höye inagnetiske bredder.
Når man flyr i närheten av den geografiske pol
vil en hvilken som helst ferdlinje, bortsett fra
nord—sydlinjen, skjäre et stort antall meridianer
hurtig og under en stadig skiftende vinkel. En
kort strekkning längs en slik ferdlinje vil of test
representere en förändring i lengde på månge
grader. For å unngå slike vanskeligheter som
dette medförer, idet den rettvisende kurs
forandres hver gang en meridian skjäres, velger
man en spesiell meridian som standardmeridian
drar så op et gridnett av linjer som er parallelle
med standardmeridianen på navigasjonskartet
(fig. 1).
For tiden er de to populære gridsystemer i bruk.
I det förste, som RÄF benytter på sine
polarflyg-ninger, velges Greenwich-meridianen som stån-
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
