- Project Runeberg -  Teknisk Tidskrift / Årgång 83. 1953 /
112

(1871-1962)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 7. 17 februari 1953 - Polarflygning og polarnavigasjon, av Einar Sverre Pedersen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

112

TEKNISK TIDSKRIFT

Fig. 4. To brennaktuelle ruter: Skandinavia—Los Angeles
og Skandinavia—Tokio, begge via Thule.

området idag, idet USAF bruker denne
projek-sjon på alle sine polarflygninger.

På höye magnetiske bredder er det magnetiske
kompasset ubrukelig og man er derför henvist til
å finne andre hjelpemidler som er uavhengig av
jordmagnetismen for styring av gridkurser.
Rett-ningsgyroen må her ta kompassets plass.
Imid-lertid presseserer en vanlig rettningsgyro opptil
20° og kanskje ennu mere i timen, så man er nödt
til å kontrollere den hvert 10 min ved hjelp av
astrokompasset og korrigere kursen for gyroens
pressesjon.

Amerikanerne har fremstilt en rettningsgyro
som bare presseserer l°/h og når den kommer
som standardutrustning i polarflyene vil
navigatörens arbeid lettes betydelig. For tiden må det
nemlig være to navigatörer i arbeide samtidig
under en flygning i polarområdet. Den ene
navigatören utförer alt kartarbeidet ved
navigasjons-bordet, finner vinder, optegner sin possisjon,
be-regner drift og fart og gir piloten de gridkursene
han skal styre. Samtidig er den andre
navigatören i fullt arbeide med å kontrollere gyroen ved
hjelp av astrokompasset, före en grafisk
frem-stilling over gyroens pressesjon og dessuten tar
han alle sekstantskuddene på stjerner, måne,
planeter eller solen, og bestemmer derved flyets
possisjon.

Astronavigasjon er nemlig fremdeles det beste
navigasjonshjelpemiddel i polarområdet. Spesielt
i vinterhalvåret når stjernene er synlige dögnet
rundt er det utmerkete forhold for
astronavigasjon. I sommerhalvåret er solen stadig over
horisonten og månen eller de sterkere planetene kan
også benyttes når de er over horisonten. Den
van-skeligste tiden for polarnavigasjon er tiden
omkring vår- og höstjevndögn da demringsperioden
er på det lengste. Imidlertid har amerikanerne
konstruert et solkompass som setter navigatören

istånd til å kontrollere kursen med solen når
denne er under horisonten. Dette solkompasset
(Tekn. T. 1949 s. 588) er basert på det fenomen
at lyset fra himmelen er polarisert
perpendiku-lært på rettningen til solen.

Innen aurorasonen, det område hvor antallet
nordlysdager per år er störst, optrer det stadig
kraftige magnetiske uvær som forårsaker meget
dårlige radioforhold. Radiopeilinger blir derför
upålitelige og radiohjelpemidler som Loran og
Consol er heller ikke til noen större hjelp. Den
nordatlantiske Loran-kjede dekker et område
som strekker seg opp til midten av Grönland, og
Consol-stasjonene på Sola og Bush Mills rekker
opp til ca 70°N mellom Grönland og Norge.

Nest etter astro er derför radar det beste
navigasjonshjelpemiddel i polarområdet. Kartlesning
på radar kan være vanskelig fordi de topografiske
kartene over polarlandene i alminnelighet er
unöyaktige. Dette forhold blir etterhvert rettet
på idet RCAF og USAF har utfört et
kjempe-arbeid de siste fem år for å luftkartlegge hele den
amerikansk-kanadiske sektor av arktis. Ved
hjelp av en metode som kalles "target timing"
kan imidlertid navigatören finne sin drift og
fart på radar. Denne metode er meget benyttet
både over land og isdekket hav og gir meget
gode resultat.

En annen metode, som stadig kommer mere i
bruk over polarområdet, er "single
heading"-metoden. Den går i korthet ut på at navigatören
ved hjelp av lufttrykket på flygehöjden over
start- og bestemmelses-stedet beregner en
midle-re drift for hele den strekkning som skal flyges.
Denne midlere drift legges da til eller trekkes
fra gridkursen, og man får da den
gjennemsnitt-lige gridkurs som skal höides på gyroen. Denne
metode ble förste gang brukt i transpolar
flygning av Balchen da han i 1949 flöy nonstop
Fair-banks—Oslo.

Nye navigasjonsmetoder er imidlertid stadig
under utvikling, da såvèll RÄF og RCAF som
USAF driver et intenst forskningsarbeid nettop
på dette område. Det er heller ingen grunn til å
tro at de store flyselskapene verden over ligger
på latsiden når det gjelder forskning på
polar-navigasjonsområdet. De har også nu innsett
be-tydningen av de transpolare rutene og det var
sikkert ingen som ble forbauset da Sir Miles
Thomas, sjefen for BOAC, fremholdt at britiske
turbojetfly snart ville fly fra London til Tokio
med 100 passasjerer over nordpolen.

Polarflygningens fremtidsmuligheter

Betrakter man et kart over den nordlige
halv-kule i polarprojeksjon, fig. 4, finner man hurtig
ut hvilke store fordeler de transpolare rutene
mellom Eurasia og Nordamerika byr på
sammen-lignet med de konvensjonelle luftrutene. Hittil
har imidlertid få flyselskaper for älvor planlagt å

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Tue Dec 12 02:37:53 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/tektid/1953/0128.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free