Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - H. 16. 19 april 1955 - Passasjerflygning over Arktis, av Einar Sverre Pedersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
12 april 1955
355
Fig. 3.
Kollmans solkompass av
periskoptype.
trollboks bestående av en forsterker, samt
"Flux-gate"-kompassets kursindikatorer.
Gyroen som drives av en liten elektrisk motor
innebygget i gyroens akse, er laget av tungsten
og roterer med 24 000 r/min. övrige deler er
laget av Invar, en legering med meget liten
ut-videlseskoefesient. En spesiell
pendeloppheng-ning holder gyroens akse horisontal.
Gyroen med kontrollboks er plassert på
naviga-sjonsbordet da "Polarpath"-gyro systemet for
tiden ikke er standard utstyr i alle SAS DC-6B men
blir montert inn i flyet hver gang det skal g jore
en flygning over Arktis. Senere når gyroen blir
standard utstyr i alle DC-6B vil månge av de
ulemper som idag forekommer som fölge av
stadig inn- og utmontering av gyroen og kabler
mel-lom gyro og auto-pilot forsvinne.
"Polarpath"-gyroen kan väre ukalibrert, det vil
si at den ved ekvator vil ha en tilsynelatende
drift på 0°/h og 15°/h på nordpolen på grunn
av jordrotasjonen. På den nordlige halvkule er
alltid gyroens drift mot höyere. Alle steder
mel-lom ekvator og nordpolen vil den tilsynelatende
drift väre 15° sinus til bredden per time.
Gyroen kan også väre kalibrert for en spesiell
bredde og den tilsynelatende drift vil da väre
0°/h på denne bredde. På den
produksjons-modell av "Polarpath"-gyroen som SAS får le-
vert i löpet av våren 1955 vil latitudeintegration
väre innfört, det vil si at navigatören ved hjelp
av en spesiell latitudeintegration mekanisme kan
nullstille gyroen for tilsynelatende drift på en
hvilken som helst bredde. Den tilsynelatende
drift på grunn av jordrotasjonen försvinner på
denne måte helt og navigatören blir derför bare
sittende igjen med presessjonen.
For å navigere nöyaktig over Arktis må
navigatören ha spesielle kart hvor et gridsystem av
pa-ralelle linjer er utlagt. Disse linjer kalles
grid-meridianer og er alltid paralelle med
Greenwichmeridianen. Bettningen fra Greenwich mot
nordpolen og videre längs 180° meridianen kalles
Gridnord. Alle ferdlinjer over Arktis måles med
referanse til Gridnord og forenkler således
ferd-planeringen i det arktiske området kolosalt. I
1951 da SAS begynte å se seg om etter brukbare
gridkart var det ikke mulig å oppdrive noen
for-di alle typer gridkart var militäre utgaver som
var hemligstemplet. Imidlertid oppnådde vi
tak-ket väre stor elskverdighet fra sjefen for US
Coast and Geodetic Survey, Commander
McCar-thy, å få utgitt to forskjellige gridkart i Lambert
Conformal projeksjon, målestokk 1 : 5 000 000.
Disse to kartene AP3 Ganada og AP4 Greenland
dekker hele den transarktiske ruten fra
Köbenhavn til Winnipeg. Da AP4 Greenland også
dekker Nordatlantruten fra Köbenhavn til Gander
er dette et ypperlig kart for
gridnavigasjonstren-ning over Nordatlantern. Senere når alle SAS
DC 6B blir utstyrt med "Polarpath"-gyroer vil
det nok vise seg at gridnavigasjon over
Nordatlantern er fremtidens navigasjonsmetode idet
den er både lettvint og praktisk, og sist men ikke
minst tidsvinnende.
Twilight-problemet har kostet oss månge
spe-kulasjoner idet länge perioder rundt
vårjevn-dögn og höstjevndögn i det arktiske området er
håplöse for astronavigasjon fordi solen står
under horisonten men samtidig er det så lyst at
stjernene ikke er synlige. Riktignok var Pfunds
solkompass konstruert men det kunne ikke
benyttes i våre fly da vi ikke hadde astrodom på
dem. Pfunds solkompass er et instrument som
utnytter det fenomen at lysstråler som blir brutt
blir polarisert. Ved hjelp av polariserte solstråler
som reflekteres fra zenith kan Pfunds
solkompass gi navigatören rettningen til solen når
denne enten er under horisonten eller skjult bak et
skydekke. For å få utnyttet dette
vidunderlige instrument ved våre transarktiske flygninger
skrev vi til Kollsmanfabrikken i New York som
lager våre periskopsekstanter og foreslo at de
skulle forsöke å fremstille et solkompass av
periskoptype. Fabrikken var meget interessert i
ideen og tre år etter vår henvendelse var
Kollsman "periscopic skycompass" ferdi akkurat
tids-nok til å väre med på åpningsturen fra
Köpen-havn til Los Angeles 15 november 1954, fig. 3.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
