Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
voldsomme kriseårene, i de samme årene da nazismen steg up. Men
den savnet hvad den trengte mest: tilgang på tropper som utgjorde
virkelig økonomiske maktfaktorer i samfundet. De store tall den
utviste avspeilet selve krisen og arbeidsledigheten og kommunismen
vandt ingen posisjoner i det økonomiske liv, som svarte til de
tallmasser den vandt under valg. Den var maktesløs når den appellerte
til massenes innsats på den økonomiske kampfront og de svære tall
i valg avspeilet hverken økonomisk eller organisatorisk tilsvarende
kraft. Politisk var den blitt fullkommen isoleret, den savnet vilje
og evne til å knytte forbindelser utenfor sig selv. Den var tross sin
stigning dog et lite mindretall og dette mindretall led under den
svekkelse det var — og altid er for enhver social bevegelse — først
og fremst å bli rekrutteret fra de anbeidslediges skarer. Den savnet
en selvstendig tysk politikk og var forlengst kommet inn under et
förmynderskap som ødela det indre tillitsforhold og
samarbeidsforhold. Ikke hadde den erobret staten og ikke var den en virkelig
alvorlig trussel for staten.
Weimarforfatningen hadde forbrukt sine politiske krefter — alle
hadde de regjert og alle hadde i folkets øine sin del av medansvaret
for krisen. Der var nokk opgangs- og nedgangstider under den
langvarige krisen. Men da den for alvor steg opløstes her, som
overalt ellers, den bestående statsforms stabilitet. I disse årene
forbruktes partier og forfatningsprincipper i en rasende fart. Den
demokratiske stats støtter opløstes innenfra, særlig liberalismen gjennomgikk
en prosess som ganske smadret denne politiske bevegelse som hadde
spillet en så vesentlig rolle ved Weimarstatens opståen. Det
økonomiske sammenbrudd skjøv grunnen bort under dens tilhengermasser
og en dag var der så å si ingen liberal politisk bevegelse tilbake.
Skritt for skritt brøt parlamentarismen og demokratiet sammen i
staten. Ingen var der som kunde redde det — liberalismen forsvandt
og socialdemokratiet forbruktes ved å følge med som medansvarlig
under utviklingen da et stadig sterkere kapitaldiktatur blev oprettet
på de demokratiske rettigheters bekostning. To makter fra
Weimarstaten var ennu tilbake: den katolske kirke og dens parti og så
rikspresidenten. Men hverken kirken, Centrum eller von Hindenburg
hadde noensinde var sikre støtter for Weimarforfatningen, tross alt.
Det var krefter som nazismen dels kunde fortære, dels knekke. von
Papen kom fra Centrum og han har et hovedansvar ved siden av
von Hindenburg, om ansvaret for nazismens maktovertagelse skal
legges på enkeltpersoner. På bekostning av de partier som krisen
opløste og undergrov, strømmet massene til nazismen og millionene
så løsningen i den. Og under denne utvikling er det altså nazismen
"redder landet fra kommunismen". Myten er like uhistorisk i
Tyskland som i Italia — men den er skapt av det samme behov.
Nazismen førte en ydderst uheroisk guerillakrig mot
kommunismen. Den store hero i den nazistiske bevegelse, Horst Wessel, var
netop typen på dem som førte denne daglige og nattlige gatekamp.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
