Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Det var de nazistiske bander av samme art, som den Horst Wessel
stod i spissen for i Berlin, som under den nazistiske opmarsjtid
gjorde Tyskland til et land uten retssikkerhet for arbeiderklassen.
Ganske som i Italia. Det var denne retsusikkerhet som de gav
kommunismen skylden for og som de måtte befri landet for. Horst
Wessel var, svarer kommunistene på den annen side, en
berlineralfons, som drev på kneipene og levet av pikene og som passet som
fot i hose inn i en nazistisk stormtropp.
Men denne daglige kamp på revolver, med brutale overfald og
evige nattlige kereller — den inneholder intet heroisk, den er skitten,
brutal og rå. Og den har opriktig talt intet å gjøre med den påstand
at "Tyskland blev befriet fra kommunismen".
Nei — i Tyskland, som i Italia, er dette en nyttig mytedannelse
for den seirende "revolusjonære" bevegelse. Den søker sin ære og
sin heroisme i denne befrielseskamp, som faktisk aldrig har
eksistert annetsteds enn i denne myten.
Nazismen har altså ingen enkelt begivenhet der som Marsjen mot
Rom kan stå som symbol på makterobringen — begivenhetene i
Potsdam eller i Krolloper efter makterobringen var bare grov og
vederstyggelig parade og det kan aldrig bli noe heroisk i den måte hvorpå
de ved disse leiligheter behandlet sine overvundne motstandere. Men
nazismen har i ennu langt høiere grad enn fascismen, dyrket sin
fører. Begge land har gjort førerprincippet til det gjellende principp
i alt socialt organisasjonsliv. Begge har gjort føreren — "il duce",
"der Führer" — til en skikkelse utrustet med en maktfullkommenhet
som i demokratiske land virker ganske utrolig. Men nazismen er gått
lengst, den gjør føreren rent frem til en guddommelig skikkelse, den
trekker konsekvenser av princippet, som selv for den italienske fascist
blir latterlige. Men den italienske fascist innrømmer heller ikke
gjerne Hitler noen jevnbyrdighet med Mussolini.
Det blir da i det nazistiske Tyskland til førerens person myten
kommer til å knytte sig. Hans personlige makterobring, hans
mangeårige, seige, heroiske og seirrike kamp om makten er selve nazismens
kamp. Og den som tviler på myten om Hitlers overmenneskelige
begavelse og guddommelige missjon, han tviler derigjennem på hele
nazismen.
Men netop ved å knyttes slik til Hitlers person blir myten ganske
uhyre uhistorisk. Også her må betrakteren innrømme både seighet
og vilje, klok taktikk og fanatisk selvtillit. Men om man kan beundre
visse sider av hans kamp, kan det umulig forenes med beundring
for hans heroiske innsats. En slik heroisk innsats synes også meget
langt fra hans karakter.
Og også her skjuler der sig bak myten en innfiltret kamp mellem
en rekke menn, representerende en rekke forskjellige maktgrupper.
Denne kamp forteller i sandhet hverken om heroisme eller storhet.
Men desto mere om intrigespill, materielle interesser og utnyttelsen
av dem.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
