Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
III.
Hvilke maktgrupper kjempet om herredømmet i Tyskland i de
sisste voldsomme kriseårene? Under Brünings regjering vär der
ennu et skinn av parlamentarisme, en blanding av presidialregjering
og parlamentarisk regjering. Man kunde da ennu regne med at de
sterke parlamentariske grupper deltok aktivt i kampen. Men den
parlamentariske situasjon var efter valgene høsten 1930 så broget,
at det var mulig for små grupper å operere og utnytte mulighetene
på den groveste måte, mens store grupper stod helt utenfor. I denne
tid var det voksende kommunistiske parti allerede uten all
parlamentarisk innflytelse, dels isolasjon satte det utenfor spillet. Det
socialdemokratiske parti drev med strømmen og tapte uophørlig anseelse
og innflytelse, tiltross for at det noenlunde holdt oppe sitt velgertall.
Imens gjorde de store godseieres gruppe grove indhugg i en
statskasse, der bare ved den voldsomste nedskjæring av sociale goder
kunde skaffe mynt. Med andre ord: faktisk var den parlamentariske
situasjon intet bilde av den foreliggende maktsituasjon og de
grupper som kjempet om makten måtte søkes utenfor de parlamentariske
konstellasjoner.
Med Brünings fald opgav man også parlamentarismen og de 15
partier som hadde vært resultatet av katastrofevalgene 1930 tråtte
tilbake for de faktiske maktgrupper som nu skulde føre den sisste,
ikke lenger offentlige kamp.
Tiltross for at det kommunistiske parti vedblev å bestå til
riksdagsbranden, var dets inflytelse i overmåte høi grad berøvet det i
og med parlamentarismens fald. Tiltross for at socialdemokratiet
først fikk sitt nådestøt da von Papen sommeren 1932 avsatte Brauns
regjering i Preussen, var også det temmelig ute av dansen da
parlamentarismen var faldt. De trengte begge denne kampplass i offentlig
lys — deres realmakt bak velgermassene var gjennem krisen blitt så
meget svakere, de kunde vanskelig gjøre sig gjeilende lenger.
Socialdemokratiet hadde gjennemsyret den offentlige administrasjon, men
der betød de bare noe så lenge partiet selv var medstyrende i staten.
Begge partier var av tiden blitt prøvet og vraket. Socialdemokratiet
hadde spillet sin avgjørende rolle i 1918 og årene efterpå, det var blitt
et parti som bar oppe restene av vundne resultater, former som tiden
ikke lenger trengte. Det hadde løst opgaver — under krisens
voldsomme opløsning stod det som fortidens og ikke fremtidens parti.
Det er en skjebne som socialdemokratiet synes å lide i en stor del
av Europa i 1930-årene. Tiden er gått det forbi, det er innstillet på
fortiden, fremtiden venter ikke på det.
Det kommunistiske partis skjebne lå i andre omstendigheter —
men også for det kan man med en viss rett si at det var utbrukt,
at man ikke lenger ventet sig de avgjørende opgaver løst gjennem
det. Det var en bitter, men også i mangt og meget selvforskyldt
skjebne. Dog lå like meget av skylden i den økonomiske utvikling,
som i forstokket doktrinær politikk.
Det er en bitter skjebne som all social bevegelse får opleve: den
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
