Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 3, 28 febr. 1934 - Håkon Meyer: Marsjen mot makten
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
løser opgaver og venter nye, men utviklingen løper fra den og den
gjenfinder sig selv en dag gammel og forlatt av dem som elsket den.
En ny samfundserobrende afbeiderbevegelse i Tyskland kan neppe
bygges op igjen på disse to døde partier — erkjennelsen herav er
også trengt langt inn i dem begge.
Også Centrum fikk opleve den skjebne at det ikke lenger passet
inn i tidens partibehov og at det følgelig kunde settes utenfor —
en skjebne som dette parti bare har oplevet i ganske korte perioder
gjennem tiår. Men i parlamentarisk forstand gikk partiene tilgrunde
allerede med Brünings fald, da maktgruppekampen bak kulissene
begyndte. Disse stridende og samarbeidende maktgrupper hadde på den
tid allerede overvundet en vesentlig del av de motstandere, som
nazismen nu tilraner sig den tvilsomme ære av å ha "beseiret".
Til disse maktgruppene hørte også nazismen. Den var i høieste
grad en fremtidsbevegelse — og hadde med klok taktikk förstått
ikke forspille sine muligheter ved å legge sig til politisk tradisjon
og ansvar og bli fortidig. Den var stadig voksende mellemklasselags
bevegelse, og disse mellemklasselag var ganske og aldeles i vildrede
med hvad ordet nazisme egentlig sa. Men de var ikke i vildrede med
at det betød noe ganske annet enn alt det de kastet overbord:
kommunisme, socialdemokrati, liberalisme, katolsk centrumspolitikk,
borgerlig demokrati, parlamentarisk koalisjonspolitikk, evig uansvarlighet og
gruppenes grove utbyttning av massen. Alt det fortidige var kastet
overbord — ikke bare i statens styre, men i stigende grad i
millionenes sind. Nazismen var av fremtiden, nazismen var småborgernes,
nazismen var folkets bevegelse. Men folket betyr jo i og for sig
ikke stort i en politisk gruppekamp bak kuliissene. Nazismen var
noe annet og mere: den var en voldsbevegelse, en fryktet og
skrekkinngydende, militært organisert bevegelse, som ingen av de mektige
grupper lenger våget å gå løs på. De andre grupper hverken elsket
eller aktet føreren, og det var såvist ikke for Adolf Hitlers smukke
blå öines skyld at han kom inn i selskapet bak kullissene. Men fordi
hans bevegelse skaffet sig reelle maktmidler. Slike maktmidler var
de organisatoriske, som de bare kunde skaffe sig ved en intim
forbindelse med finanskapitalistiske, industrikapitalistiske,
agrarkapitalistiske og monarkistiske krefter. Nazismen var en folkebevegelse på
et demagogisk program, finansiert av de reaksjonære kapitalkrefter
for å avregne med Weimarforfatningen og Weimarpartiene. Den var
straks efter Brünings fald en av de sterkeste tilbakeblevne gruppene.
En annen gruppe tråtte netop ved den tid i forgrunden og spillet
sin meget vesentlige rolle da det gjaldt om å styrte Brüning. Det
var Riksvernet under general von Schleichers ledelse. I en tid da
forfatningen gikk i opløsning og partiene tilgrunne blev det
avvepnede Tysklands militære formasjon en av de mest betydlige
maktfaktorer i staten. Og dens makt øket ved at den var kommet under
ledelse av en mann, som i årevis hadde lekt politisk intrigant og
som hadde skaffet sig en innflytelse på rette sted langt utover hvad
selv politikere visste.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
