Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 9, 30 aug. 1934 - Håkon Meyer: Tyskland og Europa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
utenrikspolitikken: ganske å misforstå forholdet mellem dem selv og utlandet.
Her skäl nevnes groteske eksempler.
Det er Frankrike som er den drivende part i den utenrikspolitikk
som i juli 1934 fører til nessten omveltende resultater.
Siden Aristide Briands død har der vært en rekke utenriksministre,
som ikke har satt dype merker. Paul Boncour, som lenge spilte
statsmann og Briands arvtager, fikk blandt andre vise sine evner og
var bare en liten epigon. Frankrike gjennemgikk atter en av disse
perioder, som undergraver dets fortfatningssystem og hvor
regjeringene veksler fortere og fortere inntil det ender i reaksjon. Men
med Doumergues samlingsregjering fikk man da fast grund under
føttene og kunde begynde å arbeide på lengre sikt. Den gamle
Jean-Louis Barthou overtokk utenriksdepartementet — han er 72 år, har
altid vært en moderat-reaksjonær politiker og har sittet i regjeringer
det messte av sin tid i dette århundre. Og dog kom initiativet tilbake
til den franske utenrikspolitikk med ham, initiativ, handlekraft og mot
til nyorientering.
Det skyldes selvsagt omstendigheterne. Først og fremst at han
turde regne med en fastere og varigere regjering enn man var vandt
til. Dernest utviklingen i Folkeforbundet: Tyskland var trått ut
høsten 1933 fordi det ikke blev "likeberettiget",
nedrustningskonferancen var faktisk brudt sammen, Frankrike hadde ikke opnådd de
garantier det hadde krevet og det hadde ikke fått England og Italia
med sig på sin "avrustningspolitiske" linje. Sammenbruddene innen
Folkeforbundet gjorde det mulig og nødvendig å handle mere på
egenhånd og den tyske nazisme skapte en stemning hvori dette blev
bydende nødvendig for en fransk utenriksminister, hvis han vilde
tilfredsstille sitt eget folk. M. Barthou handlet.
Her mødte han en mann som med meget stor dugelighet har
förstått å utnytte den stemning som nazismen har skapt i verden.
Russlands utenriksminister Maxim Litvinov har under nazismens tid
angrepet og til en viss grad erobret U. S. A. Man kan ikke lenger
møte ham med den russiske terror — man er mere enn tilstrekklig
optatt av den tyske. Man kan ikke heller møte ham med Den
kommunistiske Internasjonale — det er snart sagt bare i Frankrike den
har et parti av betydning. Han har med stor energi, med meget
initiativ og med megen sluhet utnyttet de økonomiske og de psykiske
følger av nazismens seier. Men han vet vel at man ikke får noe
for intet og kunde han erobre meget var han for sin part villig til
vidtgående innrømmelser. Imidlertid var han jo i så henseende
avhengig av Stalins tilslutning.
Disse to utenriksministres arbeide mødtes gjennem den nylig
avdøde russiske minister i Paris, Dogalevsky. Partenes interesser var
forskjellige. Men de förmådde å bøie dem sammen. Herunder kom
man frem til forslaget om den såkaldte Øst-Locarno-traktat.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
