Full resolution (TIFF) - On this page / på denna sida - N:r 9, 30 aug. 1934 - Håkon Meyer: Tyskland og Europa
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has been proofread at least once.
(diff)
(history)
Denna sida har korrekturlästs minst en gång.
(skillnad)
(historik)
Med andre ord: ved Frankrikes hjelp rykker Russland frem i
Europa. Med forbitrelse forteller Alfred Rosenberg følgende i en
artikel i "Vølkischer Beobachter" 26 juli:
"I det russiske bolsjevikiske partis politiske byrås møte 29 mai
i år forelå et telegram fra Litvinov til Stalin. Efter en
drøftelse kom man først til den overbevisning at Storbritanias
stilling til Sovjetunionen ikke var endret og at den sovjetrussisk-
franske tilnærmelse var den eneste realitet som ikke kunde
bestrides og som kunde tjene til å sikre Russland mot vest og
også indirekte til å styrke dets posisjon i Østen. Det politiske
byrå fattet derpå en overordentlig vidtrekkende beslutning,
nemlig å opgi den russiske utenrikspolitikks ubetingede frihet
og søke å opnå en fransk-russisk koalisjon selv om dette skulde
bety opgivelsen av en selvstendig sovjet-russisk politikk."
(Uthevelsene av Alfred Rosenberg.)
Rosenbergs tendensiøse fremstilling innebærer jo dog den sandhet,
at Russland for å opnå disse resultater, har vært villig til for første
gang å begi sig inn på en mere omfattende traktatpolitikk med Vest-
Europa. Det vil opnå de jure anerkjennelse hos de makter i Europa
hvor dette ennu ikke var opnådd, det vil opnå en gjensidighetstraktat,
godkjendt av de europeiske stormakter, som garanterer dets grenser
mot vest, det vil opnå å bry te effektivt igjennem den politiske
isolasjon i Europa og Amerika og det vil styrke sin posisjon i Østen.
Det må på den annen side ikke bare opgi noe av sin utenrikspolitiske
frihet. Det vil også gå inn i Folkeforbundet og det vil sikkerlig i
europeiske land måtte gå med på erklæringer av den samme art som i
U. S. A. hvori det erklærer ikke vilde støtte noen som søker å
omstyrte den bestående stat.
Man kan altså trygt si at Barthou og Litvinov var ifærd med å
forberede store ting til juli — det var dog Barthous raske og energiske
utnyttelse av stemningen efter de tyske massemord som muliggjorde
et så voldsomt fremstøt. Tyskland var holdt ganske utenfor dette
forberedende arbeide — som rimelig kunde være. Da Barthou begav
sig til London i den første uke av juli for å søke Englands tilslutning til
Øst-Locarno-pakten var den samlede tyske presse enig om at denne
politikk vilde bli eftertrykklig tilbakevist av mr. Baldwin og mr.
Simon og ennu eftertrykkeligere vilde den bli det hos Tysklands
særlige ven Mussolini efterpå. Øst-Locarno-traktaten har jo heller
ikke noen likhet med den politikk som disse samme makter drev
under Briands, Streesemans, Chamberlains og Mussolinis førerskap og
som i 1925 førte til Locarnooverenskomsten. Den forberedte
Tysklands optagelse i Folkeforbundet 1926, den banet veien for en
vesteuropeisk forsoningspolitikk overfor Tyskland. Øst-Locarno-pakten
baner veien for en europeisk isolering av Tyskland efter at det selv
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
