Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
32
Elling stod. Opmerksom, i vent, så fullmektigen
op på sjefens stille ansikt.
«Et uhell? Jeg...» Han bet setningen av, de
svartblå øinene skoddet til — så forsvant han inn
i sitt eget kontor og lukket dobbelt-døren. —
Han gikk utenom det store skrivebordet som stod
fritt midt på gulvet, gikk til vinduet.
Den brede høie speilglassruten hentet hele ut-
synet inn. Sølvgrå, uten krusing, lå fjorden og tok
imot mairegnet så langt øiet så. Fjellene var vekk,
de langelige, furuklædde øiene hvilte i dis av væte.
Her var ingenting som kunde stanse en manns
tanke.
Uhell. Ordet dirret i ham som en streng.
Hadde han fått nerver?
Da hadde det kommet brått . ..
Det kom igår, da hun bad mig om kjærtegn —
skjøt det plutselig gjennem ham.
Uvilje mot Tone Marie? Var han ikke rett?
Men han hadde følt den. Og — her var den
igjen, steg som en våg med blod mot hodet. Hun
bad ham om å slippe sig til! Hun som måtte
skånes natt og dag, skulde hun leve ...
Stopp litt, Elling. Du var i ulag før du kom
hjem til henne igår. Det var den nye presten
som gjorde ved dig. Det var under preknen det
tok fatt. En preken det var uråd å overhøre ...
Hvorfor gikk han i kirken?
En vane. En vane fra ungdommen. Og han
var ikke av dem som ringeakter vanen. Som arbeide
kan bli natur — som renslighet kan bli det — så
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
