Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
48
Ut av dunklet kom lykkeårene, løste sig i syner,
fridde sig fra villet glemsel, blånte i sol, skiftet og
vekslet . .. Reisene deres; de lange fjellturene;
kveldene i det gamle hjemmet; lyse netter uten
søvn . . . . Det hendte hun vilde brytes med ham
på lek — og han måtte ta i; snar og smidig som
en katt var hun. Og ikke bare dragsmål på lek —
sinnene deres hadde hatt tørn, de også. Bortskjemt
og egenrådig hadde hun vært, hadde ikke kjent
mor, hadde vokset op i frihet på andre siden alt
han mente var vedtekt og skikk. Gang og annen
seiret hun — gang og annen vant han. Så gråt
hun, så lo hun, så var allting godt igjen ... Brynt
sig på hverandre hadde de — ingen hensyn å ta,
å nei! Hun hadde så sundt og friskt et sinn.
Kåt som en hvalp kunde hun være; og så med ett
lita og stille i kneet hans.
Det sved til i øinene. Han rakte ut og tok bil-
ledet i den smale rammen, holdt det nært og stir-
ret — som kunde han se henne hit, se henne hjem
igjen, gjøre alle sykdomsårene til støv.
Så la han det sakte ned mot bordet.
Og frem i ham verket nye minner; alt de hadde
fristet for å få henne helbredet. Første turen til
Nauheim, andre turen, tredje og siste reisen. Mindre
håp for hver gang; men ennu håp. Den vesle
svartøide jenten som bar inn kaffebrettet til dem
om morgenen, og hadde så mangt å fortelle om
miraklene her i Nauheim ... Og doktoren sa:
«Virkningen kommer når De har vært hjemme en
tid, lille frue.»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
