Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
129
Presten vil ikje ha ho Live på gamlehjemmet,
veit du. Får være i røisa . ..
Brisen puster på heggen den siste blomsterdriften,
fnugger ned over benken, og den gamle kvinnen
legger sig på håndbaken og blir liggende.
++. Det snør. Det snør ikje, jeg veit det da.
Men her kommer det på handa mi. Jaja ..
Alexander Ritter er på vei mot menneske igjen;
på vei opover lien — mot første stasjon, første
etappe — mot gamle Lives bolig. Benene er uvil-
lige, hjernen er bly; viljeresten samler sig om gan-
gen — skritt for skritt, nok ett.
Det er fremdeles ung sommer; himlen er lys,
bjerkestammene for hvite; bekken langs stien
glitrer hensynsløst. Med de syke øinene mot jorden
når han benken.
«... E det han Ritter? Eller e duikje? ...»
Han setter sig og puster, kort og pipende.
Kvelds-himlen gyller hendene, som hviler mot
stokkens håndtak, henter frem støvet på den vide
hattebremmen, legger sin milde glans over to
lutende rygger.
«Du sitter her, Live?»
«Jeg sitt" her, far.»
«Vil du berette om din datter Gurianna, min
kjære Live?»
De glassaktige øinene, det posete ansiktet snur
sig langsomt til hans kant.
«Jeg har fortalt dig om ho Gurianna.»
«Nok en gang, Live. Av din godhet.»
Blikket under de sjunkne lokkene søker utefter
9 — Nini Roll Anker.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
