Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
144
Rasmus hadde fått gjenskinn i øinene.
«Ja, det skulde ikke være jeg til,» brøt han ut.
«Det er akkurat som gnavsåret, gutt, det biter dig,
bare du setter foten i bakken.»
«Nettop, far. Vi, ser du, vi.» Unggutten strøk
det svedige håret vekk ifra pannen. «Når folk tar
på å skjønne det, Rasmus, når de blir tvunget til
å forstå — så vil de ikke noget annet lenger, så
blir de så glad at de aldri vil tilbake til ondskapen
sin mer.»
Rasmus måtte le; nå satt han her som en fjær
på stolen.
«Du vet det blir jobb,» sa han. «Men forsyne
mig!»
Og de tok fatt på jobben.
En ny time gikk, lyset fra det vesle vinduet
blikket mildt inn på to unge, glødende ansikter;
når den ene sluttet å snakke, tok den andre fatt
— de befolket jorden med lykkelige mennesker,
fantes ikke nød og kval og skam så langt to par
blå øine så. Bak pannen arbeidet hjernene, hentet
frem brokker av lesning og kunnskap, greide op
med økonomi og samfundsspørsmål; famlet den
ene, visste den andre råd — et og annet dypt
åndedrett røbet gangen i sinnet, drømmen tendte
blikket.
Da Rasmus Torsen til slutt reiste sig og rettet
armene op over hodet så det knaket i de sterke
leddene, merket han de blåmalte veggene var på
plass ennu; og han sa:
«Bare vi kunde ta fatt imorra, gutt!»
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
