Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
167
en lenke av dem; for er hun ikke en fange? Atter
er det Sankthanskveld, atter ser hun bålene blusse
i sommernatten, mennesker søker hverandre i skog
og åser, på holmer og skjær, livet tar ut sin rett,
hjertene slår; bare hun er utenfor. — Et nytt bål
på ytterste holme; selv der er det ungdom og lykke.
Ikke til å bære, ikke til å bære!
«Ja, nydelig!» svarer Grete Jensenius. Og huu
snur sig og undersøker om Alexander ser. Alene,
på irappens lave vange sitter han, med en roseknopp
midt i vesten; uten hatt, med det store hodet litt
bakover; glans i øinene, lebene rører sig på ham,
han taler lydløst med sig selv . . . Og Grete folder
sine store hender med takk til Gud.
Da lyder Alexanders levende stemme.
«Mine damer og herrer. Dette er i sannhet en
stor og skjønn aften.»
Doktoren setter sitt tomme glass på plass; Tone
bøier sig frem i stolen og smiler. Og den hjem-
komne Rosmari løfter sine vakre bryn og ser nys-
gjerrig på mannen som visst vil holde en tale.
«En symbolsk aften, venner, lysets og mørkets
store mannjevningsfest. Visselig rører den oss alle
med sin magiske runestav — vi, som er av jord
kommet og skal bli til jord. Til norsk jord.»
Han har felt lorgnetten; den henger i sin snor
nede på brystet, løftes og senkes av åndedrettet,
blinker med sine ovale seglass, som vil den be-
krefte at blikket er herre i dette vesen, formummet
i slitt bonjour og for trange benklær.
«For denne vår jonsoknatt skal være oss meget
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
