Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sidor ...
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
berg; i grusen stod en valmue, en liten silke*
rose, den var full av lodden knopp og gulgrønn
blomst, de nikket i blåsten. Ute av hulveien så
han dalbunn med hus og gate — byen.
Og med det samme tonte det — orkesterbrus
og sang? Det kom ifra luften, fra berg eller
himmel — Daniel skalv til, åpnet lebene og stir*
ret. Slik hørte han „konvoisangen“ første gang
— vind på jernharpe, som mannsrøst, som kvinne*
stemmer innunder ulyd og samlyd fra kullskjut
og bremse, fjellets salme, som skifter i villskap
og mildskap, som ikke tystner sålenge tippvognen
skrir sin luftferd langs taugbanen over dalen og
byen til lasteplassen på Neset. Sangen, ingen
hører, som er blitt fullgod grubekar.
Første døgnet holdt det nye arbeiderlaget til
i ett rum. Plass i brakkene blev ikke ledig før
skibet hadde fått last og gikk sørover med dem,
som skulde hjem igjen til Norge. Folkene lå i
to høider langs veggene i et stort skur — på
madrasser, de hadde fått utlevert og betalt for
på kompaniets kontor i Harstad. De satt på
kistene sine og kjeglet om madrass=prisen —
somme knurret, prisen var for høi, madrass
kunde én få to kroner billigere hos handelsmann
på Tromsø. Denne er tjukkere i halmen, sa
andre. Egil lo — han hadde fulle sengklær med
sig fra hjemmet. Daniel satt og kvidde — det blev
vel så, han måtte dele rum med kameraten . . .
Da var lykken ute igjen; han fikk en annen
husfelle.
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
