Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sommer på Gotland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
200
Når det utstyr som de døde i hedensk tid fikk
med i graven ofte var så overdådig rikt som
skattefunnene viser, så kom det nok også av at
de efterlevende var redde for å snyte dødningen.
Gjorde de det, så var det stor fare for at han tok
til å «gå att». Og der stod gru av gjenferdene;
det var de få som våget sig til å søke samkvem
med dem, mane dem op av graven som Hervor,
Angantys datter, og den som skulde gjøre slikt
måtte være kyndig i ram trolldom. Innskrifter og
tegn som er funnet inne i gravene, på innsiden av
de heller som lå over liket dypt nede i mulden,
råd og skikker som folket har holdt fast ved helt
op til våre dager, vidner om de mangfoldige for*
holdsregler som folk har tatt for å få den døde
til å bli liggende stille der han var blitt lagt ned
med all den heder han kunde gjøre krav på, og
ikke komme på gjesting hos de levende. At be*
gravelsesskikkene bare skulde tjene til å for*
hindre den dødes attergang, så de efterlevende
blev kvitt ham, som det undertiden har vært hev*
det, motsies riktignok også av funnene: religiøse
symboler, svært ofte sånne som tyder på enslags
soldyrkelse, finnes også i gravene, innskriftene
taler om sorg og om stolthet over den dødes be*
drifter, om evindelig almenneskelig ømhet — det
siste er ingen steder sagt jevnere og vakrere enn
i en norsk runeinnskrift fra Opedal i Hardanger.
I kanten av en stenhelle — altså ikke en minne*
sten — som lå nede i jorden og dekket over litt
kull og aske stod det risset inn som med en kniv:
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
